Politikkens unge kronprinser hopper av og det blir mye oppstyr. De tar bare valg som kvinner har gjort til alle tider.
Den nyhetsfattige mandagen i september kom meldingene på løpende bånd. Først at Fremskrittspartiets stigende stjerne, Ketil Solvik-Olsen fra Rogaland, nå hadde tatt den endelige beslutningen om ikke å stille til gjenvalg til Stortinget for en tredje periode. Han hadde antydet det før: Familien måtte gå foran. Siv Jensen beklaget, men forstod.
Så kom bomben: Olje- og energiminister, Senterpartiets 1. nestleder, mannen som var ansett som partiets kronprins, Ola Borten Moe, hadde tatt den samme avgjørelsen. Hans begrunnelse er at han vil gjøre noe annet enn å være politiker etter atten år. I alle fall en stund. Han vil hjem til gården. Selv om han ikke sier det i sin pressemelding og ellers forholder seg taus: På gården har han også kone og barn.
Partileder Liv Signe Navarsete ønsket at han skulle fortsette, sier hun til VG. Men han har også tidligere vist at han ikke alltid hører på henne.
Frp har aldri fremstått som noe parti for myke menn. Det setter mange fordommer på prøve når vi vet at Solvik-Olsen slett ikke er alene om å ta «familien først»-valget. At han til og med sier at han gjorde det av hensyn til konas karriere, gir ham ekstra kred hos kvinner. Tenk det! Her er det en yngre Frp-topp som setter fruens karriere foran sin egen. Det var hennes tur nå.
Tidligere i sommer varslet en annen av Frps profilerte yngre politikere at han trer ut av dansen foran neste valg. Tord Lien, nordlendingen som representerer Sør-Trøndelag, vil ikke gå glipp av den daglige nærheten til sine to små døtre. Familien bor i Trondheim Der vil også han være. Derfor takker han nei til renominasjon etter den andre perioden sin.
Det er naturligvis oppsiktsvekkende når dyktige, profilerte politikere med en lovende fremtid velger å slutte mens leken er så god. Det skapte ikke de samme overskriftene da en politisk veteran som Gunn Karin Gjul også kunngjorde at hun takker for seg i rikspolitikken, enda hun bare er 44 år gammel. Hun har representert Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag helt siden hun kom inn som ungdomskandidat i 1993, og har tatt juridisk embetseksamen ved siden av politikk og familie. Nå vil hun gi plass for 22. juligenerasjonen.
Godt voksne mannlige kommentatorer er bekymret over den nye trenden der unge politikere hopper av rikspolitikken, etter et par perioder. De ser det som tegn på at Stortinget har mistet mye av sin status. Mens en plass på Løvebakken tidligere var noe av det ypperste man kunne oppnå i det norske samfunnet, kan det nå ha sunket ned til å bli bare en etappe underveis for ambisiøse mennesker. En plass sammen med de øvrige av landets fremste tillitsvalgte er så viktig at den må gå foran det meste annet, mener de voksne menn. Man må regne med at det koster litt, ifølge en indignert Oslo-redaktør.
Han kan ikke ha fått med seg at det har skjedd noe med norske menn, i alle fall noen, og spesielt de yngre. For stadig flere av dem er det blitt en selvfølge å sette barn og familie foran alt annet. De innser at tiden med små barn går fort. De forstår at det du mister av kontakt og nærhet i barnas første år, er vanskelig å hente inn når de blir større. De innser at livet består i å prioritere og å ta vanskelige valg. Noen ganger kommer vi ikke forbi alvoret. Og kanskje er det sunt med litt hyppigere utlufting på Løvebakken også.
Dagens avhoppere gjør det samme som så mange kvinner har gjort i alle generasjoner: Når valget står mellom en krevende karriere og hensynet til familien, har de nærmeste kommet først. Det er en seier for likestillingen når menn velger slik kvinner nesten alltid har gjort. Kvinner med små barn og menn som deler ansvar i heimen, kan nå til og med velge å sitte på Stortinget. Det er slett ikke et dårlig sted å være for familiefolk: Barnehager, lange ferier, stor frihet.
Selv menn som går, kan komme tilbake igjen. Særlig hvis partiet kaller med statsrådsposter og andre morsomme utfordringer.