Sylvi Listhaug har selvsagt rett: For mange flyktninger truer velferdsstaten. Men hun burde nevnt at trusselen er større fra skatteflyktninger enn fra enslige asylsøkere.
For andre gang skal Grete Brochmann lede et utvalg som skal undersøke de langsiktige konsekvensene av økt innvandring. Før hun leverer rapporten bør hun ta en prat med en annen utvalgsleder, Hans Henrik Scheel. Han vet hvordan innvandringen kan finansieres, uten at et eneste lite velferdsgode går tapt; ved å stoppe skatteflukten, både den ulovlige og den foreløpig lovlige.
I desember 2014 la Scheel fram en offentlig utredning som het «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi». Det er synd å si at den ble folkelesning. NOU 2014:13 fikk til og med mindre oppmerksomhet enn fjorårets bok fra den evig kneblete Hege Storhaug. Kanskje Scheel burde funnet på en mer fengende tittel? Noe slikt som: «Google – hakket verre enn islam».
For Google er antakelig en større trussel mot den norske velferdsstaten enn en gjeng forfrosne syrere på et halvt nedlagt leirsted i Østfold eller Oppland. Google river nemlig i stykker den sosiale kontrakten som et moderne demokrati hviler på: At alle betaler inn til fellesskapet etter evne. Google og Amazon, Facebook og Ikea, Starbucks og utallige andre multinasjonale selskaper lønner en himmelens hærskare av skattejurister og konsulenter for å finne ut hvordan overskuddet, gjennom internprising og snedige selskapskonstruksjoner, kan flyttes til land der skatten er aller lavest. Igjen sitter det norske samfunnet med mindre skatteinntekter og et økende press for å senke også våre skatter. Dette er et kappløp vi ikke kan vinne fordi skattesystem, i motsetning til skøyteløpere, faktisk kan gå på null.
I stedet for Hege Storhaugs bok, som jeg lovet å lese, brukte jeg de første dagene i det nye året på Gabriel Zucmans «The Hidden Wealth of Nations: The Scourge of Tax Havens». Zucman er en ung fransk økonom, ansatt ved University of California-Berkeley, som stadig oftere nevnes i samme åndedrag som Thomas Piketty. Piketty har da også skrevet forordet, og slår allerede i innledningen fast at dette «antakelig er den beste boken som noen gang er skrevet om skatteparadiser og hva vi kan gjøre med dem».
Zucman er den første som har beregnet omfanget av den internasjonale skatteflukten ved hjelp av tilgjengelige statistikker. Han kommer fram til at åtte prosent av verdens formuer, 7,6 billioner (amerikanske trillioner) dollar, rundt seksti tusen milliarder kroner, ligger gjemt i skatteparadiser. 2,3 billioner av dem i Sveits. Selv om han villig innrømmer at tallene er usikre, og derfor har valgt de aller mest forsiktige estimatene, har han også regnet seg fram til at det årlige globale skattetapet er 200 milliarder dollar. Det er nok til å hjelpe de aller fleste nødlidende i verden der de er.
Zucman bryter ikke skattetapet ned på enkeltland. Da boken hans kom ut på svensk i fjor høst, regnet likevel flere kommentatorer seg fram til at skatteflukten koster Sverige rundt 20 milliarder kroner i året. I det svenske statsbudsjettet for 2016 er kostnadene for migrasjonen beregnet til 19,4 milliarder. I stedet for å stenge grensene for forfulgte som vil inn, er det mulig bevare velferdsgodene ved å tette hullene for penger som vil ut før de er skattlagt.
Skatteflyktningene kommer i to utgaver; de som bryter loven og de som snoker seg rundt den, som kryper gjennom smutthullene og åler seg under sperrene. Google hører til den siste kategorien. Selskapet oppgir ikke inntekt for hvert land, men mediebyråene anslår at omsetningen i Norge var to milliarder i 2014. Av dette betalte Google 1,7 millioner i skatt, altså snaut én promille.
Scheelutvalget slo litt oppgitt ut med hendene og mente at det er lite Norge alene kan gjøre for å hindre overskuddsflytting og internprising, annet enn å bli med på ferden mot lavest mulig selskapsskatt. I stedet satte utvalget sin lit til OECD og G20-landenes såkalte BEPS-prosjekt. OECD opererer med noenlunde samme tall for skatteflukten, mellom 100 og 240 milliarder dollar årlig, men foreskriver en medisin som etter Zucmans mening er helt utilstrekkelig, selv om det langsomt ser ut til å skje noe. Selv vil han ha et automatisert, globalt register som gjør det mulig for alle regjeringer å se hvor pengene er oppbevart, og oppdage hvem som forsøker å unnslippe nasjonale skatter. Han vil ha et system med overskuddsdeling hvor omsetningen til multinasjonale selskaper blir skattlagt der kundene er. Han vil ha sanksjoner i form av tollmurer mot skatteparadis som ikke følger reglene, slik Frankrike i sin tid tvang Monaco til å skattlegge franske borgere i landet, og han vil ha transparens som gjør det langt vanskeligere å gjemme penger i anonyme fonds og truster, dekkorganisasjoner og andre konstruksjoner som ikke har annen hensikt enn å unndra skatt.
Zucman samarbeider blant andre med Annette Alstadsæter ved Universitetet i Oslo i et prosjekt med data fra de norske og svenske skatteadministrasjonene. Forhåpentlig får vi snart vite mer om hvordan kapitalflukten stjeler midler som skulle vært brukt til omfordeling også hos oss.
Ja, det blir dyrt å ta imot de mange krigsflyktningene, men vi kan finansiere deres trygghet for tønnebombene i Aleppo eller fangehullene i Asmara ved å sende regningen til skatteflyktningene.
Den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell-Holmes Jr. sa i 1904 at skatt er prisen vi betaler for et sivilisert samfunn. Sitatet er inngravert over hovedinngangen til IRS, den amerikanske skatteetaten. Det står der som en påminning om at trusselen mot den vestlige sivilisasjon kommer ikke bare fra al-Raqqa, Teheran og Bagdad, men også fra Luxembourg, Sveits, Bermuda og Irland.