Skattelister i alle medier nå igjen! Til kikking eller nødvendig og viktig innsikt?
Hver høst får vi vite hva naboen har tjent, hvor mye han eier og hvor store bidragene til fellesskapet er. Like sikre er e-postene til redaktørene i mediehusene. Mange undrer seg over om det kan være tillatt å offentliggjøre «private» opplysninger. Andre mener at listene bare stimulerer vår kikkelyst.
Jeg husker godt ligningsprotokollene. Før dataalderen var det dugnad i redaksjonene når ligningskontorene la frem foreløpige skatteopplysninger til «offentlig ettersyn». Åpenhet og ettersyn var viktig. Det skulle både gi interesserte kunnskap om inntekts- og formuesforhold, men også gi mulighet til å påpeke feil.
Bakgrunnen var også historisk. Vi husker fra skolens historietimer hvordan både stat og kirke opp gjennom tiden har utnyttet mulighetene de hadde for å kreve inn skatt, gjerne fra dem som hadde minst. Vi lærte at åpenhet er et nødvendig virkemiddel mot urettferdighet og maktmisbruk.
I vår tid tenker vi ikke så mye på åpenbart maktmisbruk, kanskje heller på rettferdighet? Og heller ikke bare skatt, men fordeling og forvaltning av økonomiske goder i sin alminnelighet.
Jeg vil ikke påstå at mediene ikke lar seg friste av folks nysgjerrighet for å skape salg og høy nettrafikk. Men jeg vil påstå at medienes forhold til listene stikker dypere og handler om mer enn dette.
Derfor begynner jeg med ilagt skatt som den første og viktigste opplysningen. Vi forventer alle mye av det offentlige. Fellesskapet skal sørge for godt helsetilbud og gode oppveksttilbud. Skatteinntektene er viktig finansieringskilde. Derfor er det avgjørende at de som evner, også bidrar, og at det i samfunnet er bred enighet om vår skattemodell. Da må man se skatt i forhold til inntekt og formue.
Den store debatten om nullskattytere kom på 1980-tallet. For folk flest var det nytt og meget provoserende da mediene avdekket at noen av samfunnets rikeste ikke betalte skatt. Juridiske knep ble brukt for å komme seg unna forpliktelsene til fellesskapet.
Oppslagene dokumenterte også at enkelte kanskje ikke fremsto som helt troverdige når de angrep norsk skattepolitikk, samtidig som de selv snek seg unna. Medieoppslagene om nullskattytere førte til endringer i skattelovene våre. Det ble i alle fall vanskeligere å stå med null i skattbar inntekt.
I nyere tid har mediene vært opptatt av andre skjevheter. Blant annet har vi påpekt hvor stor forskjell det er på menns og kvinners inntekt og formue. Etter hvert er også dette noe endret. Flere kvinner enn før troner høyt på listene.
Men enda viktigere enn dette er kanskje at vi samtidig har fått større aksept for å rette opp systematiske skjevheter, slik at kvinner og menn i større grad får likt betalt for samme type jobb.
Vi har vært opptatt av å følge de nye navnene på toppen av listene. Det kan handle om gründere som virkelig har funnet på noe smart. Men oftest handler det om gamle familievirksomheter som skifter hender ved arv eller på annen måte. Noen vekslinger går bra, andre er ruinerende. Ofte er mange arbeidsplasser knyttet til familieeide selskaper. Midt oppe i dette er det en viktig samfunnsdiskusjon hvordan arveregler utformes og slipes til.
Mediene har avdekket hvordan olje- og havbruksnæringen skaper små kystsamfunn med millionærer på hver nes. Samtidig ser vi hvordan andre deler av landet sliter med avfolking. Geografiske ulikheter er fortsatt tydelige. Fordeles byrder og goder rimelig over hele landet?
Skattelistene gir innsyn i lønnsnivået i ulike bransjer. Før var det gjerne kjøpmannen og kanskje legen som skilte seg ut. Nå kommer nye grupper til. I dag er det ikke uvanlig at fotballspillere med millioninntekter er de som tjener mest og som bygger opp store formuer dersom de velger den rette agent. Samtidig har innsikten og debatten om det urimelige i uttakene ført til et generaloppgjør i norsk fotball. Helt nødvendig, vil mange si.
Penger er makt. Ligningene er derfor også et bilde av hvordan pengemakten fordeles og forvaltes. Der makt kan utøves lukket, vet vi at det også lett skjer misbruk.
Mediene har, ved siden av det vi kan kalle samfunnskritisk journalistikk, også vært opptatt av «dine penger». Denne utviklingen har ikke bare tilhengere. Samtidig tenker jeg at vi utvikler et forbrukersamfunn som betyr mer og mer for vår velferd. Vi kan kjøpe kompetanse, vi kan kjøpe helse og vi kan kjøpe fritid. Selv våre hjem er blitt et økonomisk objekt. Derfor blir det relevant når mediene med ulik kvalitet gir råd og veiledning. Skal vi låne eller spare?
Skattelistene gir oss en liten statusrapport for privatøkonomien i ett av verdens rikeste land.
I det siste året har det vært arbeidet med innstramninger i retten til å se naboens inntekt og skatt. Lenge så man for seg betydelige endringer. Det skjedde ikke. Selv om det nå er blitt noe vanskeligere for den enkelte å søke fritt, er opplysningene tilgjengelige for alle. Medienes mulighet til å finne opplysninger er ikke blitt dårligere. Når mediene arbeider for størst mulig åpenhet, mener vi det bør omfatte alle. Innsyn må være et samfunnskrav, ikke en særrett for mediene.
Nå var du kanskje ikke så fornøyd med vår presentasjon av skattelistene på adressa.no i går og i dagens avis? Tenk da også på at innsyn i skattedata ikke bare gir seg utslag i én dags dekning, men gir opplysninger som brukes i mange former for journalistikk hele året.
Så får vi tåle å ha forskjellige meninger om hvor viktig ulike kjentfolks inntekt er!