Beredskap har vært tema siden terroren 22. juli i fjor. Det er godt at denne hendelsen brukes til å utvikle bedre samarbeid mellom etater, klargjøre ansvarsområder og bedre kommunikasjonen.
I Redningsselskapet der jeg har vært generalsekretær siden august, prøver vi å bygge opp en beredskap som i det daglige betjener fiske-, frakte- og fritidsflåten, samtidig som den skal være utrustet og øvet til å rykke ut når det skjer katastrofer. Man kan alltid øke beredskapen, men oppgaven blir å finne et nivå og en form som er kostnadseffektiv, og som oppleves som god, både for de daglige assistanse- og serviceoppdrag, og for store ulykker.
Det er en bekreftelse på at vi er på rett spor når Hovedredningssentralen (HRS) oppgir at redningsskøytene sto for nær 70 prosent av de oppdragene de iverksatte i 2011. HRS ønsker seg flere redningsskøyter, men vi har problemer nok med å skaffe penger til å drifte de vi har. For den type redningsskøyte som har stasjon i Rørvik og på Måløy er årlig kostnad omkring 9 millioner. Her er vedlikehold, drivstoff og lønninger tatt med, mens inntekter for assistanseoppdrag er trukket fra. Med Statens bidrag på 56 millioner for 2013 ville vi altså kunnet drifte 6 eller 7 slike. Det gir jo dårlig beredskap for den lange kysten, så vi har fått tak i midler til mange flere. Medlemsavgift, tippemidler, testamentariske gaver, donasjoner og tildelinger fra fond, er det som holder beredskapen på et akseptabelt nivå.
Vi har 42 redningsskøyter hvorav 25 er fast bemannede fartøy med til sammen 170 mannskaper i to skift, og17 redningsskøyter med nærmere 1000 frivillige mannskaper.
Da hurtigruteskipet «Nordlys» brant utenfor Ålesund i januar i fjor, var redningsskøyta «Emmy Dyvi» like i nærheten og kunne slepe henne til kai der brannfolk ventet. Hadde brannen startet ute på Stadhavet ville det ha tatt lenger tid for redningsskøyta å komme til, men den hadde kommet, antakelig sammen med to andre redningsskøyter fra Måløy og Florø.
I 2011 reddet redningsskøytene 12 liv. 67 skip og båter ble berget fra forlis, ca. 4500 fartøyer fikk assistanse, og redningsskøytene utførte 1500 losfrakt-oppdrag.
Vi som har til oppgave å hindre eller trå til ved ulykker, angrep og katastrofer, må ha den trening, kompetanse og de ressurser som behøves for å kunne handle slik samfunnet forventer av oss. Da må vi også kunne samarbeide og vi må kjenne hverandre.
Siden jeg tok over som generalsekretær i Redningsselskapet i sommer har jeg reist rundt i landet for å se på beredskapen. Dessverre har jeg sett hvor stor forskjell det kan være på det lokale samarbeidet mellom offentlige, private og frivillige. Noen steder er det fabelaktig. Andre steder tar det for lang tid før redningsskøytene blir utkalt.
Hovedredningssentralene i Bodø og på Sola har oversikt over alle tilgjengelige ressurser. De lokale nødetatene er ofte langt mindre bevisste at vi må samarbeide. Her må det bevisstgjøring til, og det må trenes. Vi kan ikke akseptere at redningsskøytene ikke blir kalt ut når liv er i fare på sjøen eller kysten er i fare for å bli tilsølt av olje fra skip.
Redningsskøytene øver mye sammen med helikopterberedskapen og Kystvakten. Denne øvingen gjør alle enhetene gode. Gode hver for seg og gode sammen. Det vi må forbedre, både i lys av kommisjonen og det jeg selv har sett, er samarbeidet mellom frivillige, slik som Redningsselskapet, og etatene på land. Vi i Redningsselskapet skal gjøre vårt for å få til dette.
At Regjeringen fortsetter å bruke sparebluss for å trygge kysten, er ikke bra, og det skuffer store deler av frivilligheten i Norge. Nok en gang ser vi store investeringer til politi og annen beredskap, mens den frivillige, og ofte svært kostnadseffektive beredskapen tynes med svært stramme budsjetter.
I høst kommer stortingsmeldingen om samfunnsberedskap til behandling. Redningsselskapet ønsker at stortingspolitikerne benytter muligheten disse dokumentene gir, til å rydde opp i den manglende samhandlingen som er avdekket.
Ressurser må ikke bli liggende ubrukt på grunn av manglende kjennskap til hva Redningsselskapet og andre frivillige i beredskapen er i stand til å bidra med. Jeg håper at Regjeringen viser handlekraft, og at Stortinget påser at det gjøres gode grep. Det vil måtte brukes offentlige penger for å sørge for en bedre koordinering av de samlede ressursene.
Hovedredningssentralene må styrkes for å sikre en uavhengig koordinerende beredskapsledelse og bedre støtte og tilsyn med de lokale redningssentralene.
Redningsskøytenes kapasitet til livredning, verdisikring og rask tilstedeværelse må tas med i offentlige og kommunale beredskapsplaner.
Det må også stilles krav om økt kunnskap om hverandres kapasiteter og utstyr – og at det øves jevnlig på tvers av etater og organisasjoner.
I Trøndelag er det tre redningsskøyter. RS «Harald V» i Rørvik, RS «Sundt Flyer» på Fillan og RS «Uni» i Trondheim. Trondheimsfjorden er lang, Folda er farlig med av sine mange skjær og grunner og fra stasjonen på Fillan gikk «Sundt Flyer» ut på oppdrag118 ganger i 2011. De tre redningsskøytene øver sammen og de øver med 330-Skvadronen. Politi og brannvesen i Trondheim og Rørvik vet hva de har, og vet at disse redningsskøytene ikke bør erstattes med minimumsløsninger.
Det blir i så fall som da politiet bare hadde en liten gummibåt å stille opp med på Tyrifjorden.