I anledning verdensdagen for psykisk helse, tirsdag 10. oktober, ønsker jeg å rette fokus på en yrkesgruppe som mange glemmer og som nå er i krise. Du ser dem når alt raser rundt deg, når friheten tas ifra deg. Du går inn i en fase av uvisshet. Jeg praten om fengselsbetjenten. En støttespiller som skal være der når du har det på det mørkeste. Men hvem er han eller hun?
Nesten hver dag går jeg innenfor murene og tenker. For ti år siden gikk jeg inn med et smil. Jeg skulle hjelpe noen å bli et bedre menneske og en god nabo.
I dag går jeg inn med et snev av utmattelse, nervøsitet og uro. Jeg går inn og tenker at jeg må finne den innsatte som gir meg en følelse av fortiden. Jeg må finne den innsatte som jeg, tross utmattelsen, kan hjelpe der andre har gitt opp. Jeg må finne den innsatte som ikke lar meg være et ansikt for systemet som sviktet ham eller henne. Jeg må finne den innsatte som ikke vil gå til angrep på meg, true meg og tro at min uniform er en rustning inn mot min psyke. Underveis tenker jeg ti år tilbake i tid. Tiden da alle så mot Norge. Tiden da vi hadde verdens beste kriminalomsorg? Tiden da vi var anerkjent og alle ville inn i etaten. Vi må våkne nå, før vi går mot å bli kriminalsorgen.
Mange unge har det vondt. Eller overdriver de bare?
For mange vil første tanke være at en som gjør noe galt, må straffes. Men fengsel er ikke rett plass å være for alle. Jeg har møtt fedre, mødre og til og med bestemødre, som ved hjelpens øyeblikk ble møtt av en stengt dør. En gradvis nedskjæring av psykiatrien gjør at mennesker tar irrasjonelle valg. Verden raser sammen. Hvem er der for å hjelpe der andre svikter da? Jo, fengselsbetjentene. De skal være der som samtalepartner, psykolog, sykepleier, terapeut, brannmann, vaktmester og mye mer. Fengselsbetjenten skal være den personen som skal hjelpe deg opp fra grunnen og få deg tilbake som en god nabo, som en god far og en god mor. Men hvem tar vare på betjenten?
Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har funnet noen som har prøvd å bryte med livet. Jeg har mistet tellingen på hvor mange jeg har sett prøve å skade seg selv. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har blitt kalt ting som ikke står i ordboka. Er uniformen en god nok rustning?
Vårt naboland Danmark har tidligere lansert en rapport fra den danske kriminalomsorgen, hvor det kom fram at én av syv i førstelinjen opplevde PTSD. Det kan beskrives som en alvorlig diagnose med økt fare for selvmord, angst og depresjon.
I september i år lanserte Norge en lik rapport utarbeidet av Rambøll. Målet med rapporten var å få et innblikk i hvordan hverdagen var i Norge. Vi er jo tross alt verdens beste. Resultatet var alarmerende.
Rapporten, som tok utgangspunkt i nåværende og tidligere arbeidere for verdens beste kriminalomsorg, viste at én av fem hadde sannsynlig angst, nesten én av to hadde en svekkelse av funksjonen til et sosialt liv, over halvparten hadde symptomer på utmattelse og nesten én av syv hadde symptomer på kompleks PTSD.
Da fulle gutter kom bort til Aslak for å snakke om angst, bestemte han seg for å ta grep
Når skal politikerne våkne? I løpet av mine åtte første år i omsorgen, ble jeg etter hvert vant til en høyreside hvor mangel på justispolitikk var et faktum. Justisministre kom og gikk. Lyset i tunnelen var at sosialdemokratiet lovet å dra oss opp. De lovet oss bevilgninger og anerkjennelse. Resultatet er at vi måtte kutte mer, kravene ble høyere, og strømregningen trumfet en styrking av førstelinjen. Jeg vil fortsatt tenke at det ikke er for seint. Kanskje er det utopi, men nå må politikerne våkne før det er for seint.
Vi krever ikke å bli rike, men vi krever å ha trygghet, bærekraftig økonomi, respekt og anerkjennelse. Vi krever at vår helse ikke skal gå på bekostning av ett velferdssamfunn på villspor. Vi krever at det å være fengselsbetjent skal være noe man igjen kan si med stolthet. Jeg krever at alle mine flotte kollegaer får den respekt de fortjener. At det å være fengselsbetjent er et yrke som skaper trygghet, både i samfunnet og for den som velger å være samfunnsvokter.
Jeg skal nok en gang si at jeg går på jobb for å hjelpe. Jeg skal hjelpe den som sliter. Jeg skal hjelpe faren som slet med høye renter, jeg skal hjelpe moren som ble fratatt sitt barn. Jeg skal hjelpe mine gode kollegaer. Jeg skal hjelpe meg selv.
Politikere, det er på tide å våkne opp. Plutselig er det dere som trenger vår støtte.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Tirsdag 17. Oktober på Adressahuset:
Portrettintervju LIVE med Kent Ranum Facebook