Det er når et helikopter styrter eller en knivstikker roper «Allahu akbar» det burde være mulig å se forskjell på journalister og ryktespredere. Slik er det ikke.
Tirsdag morgen ble fire tyskere stukket ned i en liten by utenfor München, én av dem døde. En lokal tragedie som ville forblitt lokal om ikke gjerningsmannen hadde ropt «Allahu akbar» – Gud er stor.
Tirsdag kveld var det klarlagt at knivstikkeren, en 27 år gammel etnisk tysker ikke er muslim, og ikke har noen kjent forbindelse med islamistiske organisasjoner. Han er en psykiatrisk pasient med rusproblem, slik gjerningsmenn i slike overfall ofte er.
Men mellom tirsdag morgen og tirsdag kveld var det nok av tid til å bære ved til det bålet som for tiden brenner så lystig. Bare noen minutter etter at hendelsen ble kjent, aktiviserte Kjetil Rolness sin store følgerskare på Facebook. Han innledet slik: «Så har også Tyskland blitt rammet av det som sannsynligvis er et islamistisk angrep på tilfeldige sivile.» Flere hundre, blant dem kjente intellektuelle, professorer og forfattere, ga meldingen en oppmuntrende tommeltott, flere titall delte den videre. Etableringen av en viral løgn var i gang.
Rolness er ikke journalist, han er en Facebook-aktivist som har lett for å tro det verste, så lenge det rammer det en av hans forbundsfeller har karakterisert som den 11.landeplage. Men Rolness fikk god hjelp av pressen. Lenken han la ut gikk til dansk TV2. Den som nå klikker på lenken, kommer til en artikkel som begynner slik: «Det var en psykisk syg mand, der mandag morgen dræbte en person på en togstation nær München.» Det sto noe helt annet da Rolness lenket. Fremstillingen er oppdatert med noe som på det journalistiske fagspråk ofte omtales som «fakta», et begrep som er under sterkt press for tiden.
I Züddeutsche Zeitung skriver Friedemann Karig at samtidig med overfallet brant et flyktningmottak i Gelsenkirchen i Nordrhein-Westfalen. Brannvesenet slukket brannen og alle beboerne ble evakuert. Politiet gikk i utgangspunktet ut fra at brannen skyldtes uaktsomhet, ikke politisk terror. Karig skriver, med elegant sarkasme, at dette er et genialt konsept: Først slukke, og så etterforske.
Konseptet er imidlertid ikke nytt. En gang var det slik at mellom hendelsen og publikums kjennskap til den, foregikk en prosess som ble kalt journalistikk. Den innebar at noen med trening i slikt, undersøkte de faktiske forhold, stilte kritiske spørsmål, og vurderte kildenes troverdighet. Deretter formulerte de det de anså som den mest korrekte framstilling av det inntrufne.
I dag er journalisten ofte redusert til en lynrask teknisk formidler av inntrykk uten kontekst, informasjon uten verifisering og påstander uten dekning. Det hele presenteres som journalistikk, men en prosess som ikke tar veien om hjernen fortjener ikke en slik betegnelse. Det er evnen til å bekrefte fakta, ikke farten på videreformidling av rykter som gjør journalistikk til et eget fag.
Dette gjorde Jan Rune Haukvik tindrende klart i et innlegg på mediedebatt.no for en uke siden. Haukvik er salgssjef i Vest Jet, som produserer pumper. Han er vant med kvalitetsrutiner som sikrer at pumpene virker som de skal, og trodde at noe liknende kanskje gjaldt også i pressen. Da 13 mennesker mistet livet i helikopterulykken ved Turøy brast den illusjonen.
«Som mange andre, har jeg venner og bekjente i Nordsjøen...Når det begynte å hagle» med ulike identifiseringer av flightene, tenkte jeg øyeblikkelig på alle de som leste dette som hadde noen av sine nære på et av disse helikoptrene. Dette gjorde meg utrolig provosert», skrev han.
Store norske medier, også de som står oljevirksomheten nærmest, som Aftenbladet, meldte først at flighten var på vei til Bragefeltet, så at den var på vei fra Bragefeltet, noen skrev at den var på vei fra Gullfaks C, før det endelig ble rettet til Gullfaks B. Haukviks analyse av det han kaller «kåtskapen etter å være først med nyhetene» er ubehagelig presis. Konklusjonen hans: «Vi tåler faktisk å vente på fakta», burde få samtlige medlemmer av Norsk Presseforbund til å tenke gjennom hvordan vi skal tilpasse faget til den nye farten. Ingen flyger ville påstått at vi må regne med jevnlige katastrofer fordi flyene går så mye fortere enn før. Unnskyldningen er ikke bedre når journalister forsøker å gjemme seg bak den. Enhver idiot kan skrive fort og galt, dette faget handler om å skrive fort og rett.
Twitter har etablert seg som det første stedet å gå når noe ekstraordinært skjer. Men de tidlige strømmene av meldinger fra en naturkatastrofe eller et terrorangrep er preget av overdrivelser, feilaktige påstander og misforståelser. Altfor mange medier leker twitter i stedet for å ha sterk nok selvtillit til å si til leserne: Noe har skjedd, vi kommer tilbake så snart vi har funnet ut nøyaktig hva. Den lille meldingen om at «saken oppdateres» er svært ofte en eufemisme for «saken korrigeres».
Dette er ikke et rop om gjeninnføring av åtte timers betenkningstid før deadline, bare en oppfordring om å holde fast på Vær Varsom-plakatens enkle krav: «Kontroller at opplysninger som gis, er korrekte». Dette kravet kan ikke fravikes selv om teknologien gjør det mulig å publisere det journalistiske råmaterialet i stedet for å bearbeide og raffinere alle de motstridende meldingene, de usikre observasjonene og de løse antakelsene til en troverdig, pålitelig melding.
Kanskje vil det ta noen timer før det blir klart hvor helikopteret kom fra eller hvor syk knivstikkeren var, men i de to timene er mye annen skade og mange pinligheter unngått. Flere av de som kommenterte meldingen til Rolness vil forstå hva jeg mener.
Sven Egil OmdalGjesteskribentsven.egil.omdal@
