Flatfele og dansefot

Svetten står mellom tretakters pols og toradersdans i en idrettshall i Oppdal. Men det er langt mellom bunadene og mer flatfele enn flatfyll på gammaldansfestival.

Saken oppdateres.

Torsdag kveld: I Oppdal idrettshall er det ikke stappfullt, men å krysse dansegulvet er vanskelig uten å gå spissrotgang mellom dansende par. Ei sped jente bukker og forlater scenen med toraderen sin. Ute på gulvet huier folket før applausen bryter løs. Kristin Gravaune er blant den store samlingen unge talenter som har kommet for å delta på Landsfestivalen. Til tross for sine 17 år har hun allerede rukket å gi ut cd. Backstage sitter organisatorene og noterer på gule ark. Kristin pakker ned toraderen og løper videre til øvingsrommet.

- Dette gikk da godt, sier noen forbipasserende.

- Jo, men jeg sliter litt med farten. Kristin rynker litt på venstre øyenbryn.

Hun har vunnet sølv i juniorklassen flere ganger, og neste år er hun klar for seniorspill.

- Jeg følte det gikk bra. Jeg var ikke nervøs, sier Kristin stille, og pakker opp trekkspillet. Instrumentet er tungt og svart og virker nesten komisk stort i fanget på den tynne jenta. Men når masurkaen blåser ut av belgen, er det lett å skjønne at dette er Kristins rette element. Fingrene flyter kontrollert over tastene, og foten slår taktfast i gulvet.

Hun begynte å spille ti år gammel og tok over morens plass i et spellemannslag.

Ifølge Kristin finnes det spellemannslag også for juniorer i Oppdal. Og så har de startet noe som heter Eldrebølgen. Kristin liker tanken på rekruttering i begge ender.

Buskspell

Men det er ingen tvil om at mytene om det norske folkemusikkmiljøet sitter løst hos nordmannen i gata. Høye, bunadskledde menn er glansbildet, og noen har kanskje hørt historier om «buskspellet». Det finner angivelig sted når nettene blir lange, når folk visstnok trekker seg tilbake til telt eller busker og spiller og remjer og drikker seg sanseløse. Det sier i hvert fall myten.



Ute på plassen mellom danseteltet og hallen står Even Gissinger og fikler med et par signalgule ørepropper.

- Disse fikk jeg tak i da jeg skulle besøke maskinrommet på hurtigruta en gang. Kanskje jeg får bruk for dem etter hvert, sier han. Men det er ikke fordi han misliker musikken. Han er vakt, og skal tilbringe mange timer ved inngangen til konsertlokalet. Selv den største gammaldansentusiast kan trenge en pause av og til.

Latteren sitter løst

Men pause er det i hvert fall ikke inne i ei campingvogn fra Skjåk. Der inne sitter latteren løst, og Amund Bruøygard og Kjell Arne Holden skal delta i lørdagens gruppespill. De har med seg en hel gjeng med festivalvante skjåkværinger.



- En kjører aldri for langt til Landsfestvival, sier Kjell Arne, og forteller at de har deltatt de siste 12 årene. De lever ikke utelukkende av musikken, men har «fast arbeid» for å spe på.

Amund og Kjell Arne bor på hotell under konkurransen, men sier de savner campinglivet. Derfor har de tatt seg en frikveld for å sitte sammen med venner.

Unger danser, gamle danser, rullestolbrukere danser. Lukta av kaffe henger tungt under idrettshallens høye tak og blander seg med en svak eim av svett kropp. To gutter bukker takk for dansen, og to jenter løper knisende mellom snurrende par. Spredte «hoi!» bryter masurka-muren, før en kvinnelig konferansier stiller seg opp foran mikrofonen.

- NRK kunne i går melde at de vil starte en egen radiokanal for folkemusikk, forteller damen, før trampeklappen bryter løs, og noen spør om det er første april i dag.

Steinar Robertsen (62) og Per Reitan (68) lar dansefoten hvile, og nøyer seg med å nyte musikken på avstand. De deltar i konkurransen med spellemannslaget BUL i Nidaros, men de er ikke akkurat førstereisgutter.

- Det startet vel midt på åttitallet en gang? Jeg lurer på om den første landsfestivalen ble arrangert på Heimdal. Vi har vært på nesten alle.

Jentene ved siden av er noe ferskere i gamet. Anniken Blix (20) og Ingrid Buverp Aardal (22) studerer i Trondheim og spiller i Snaustrinda spellemannslag.

- Jeg har vært her to ganger før, sier Ingrid.

- Det beste med denne festivalen er å treffe igjen folk du kjenner, rekker Anniken å si før de skynder seg ut til teltet.

På Landsfestivalen i gammaldansmusikk er det verken bunader eller hatter med bjeller og stor brem, og her er det heller ingen som sover i veikanten med trekkspillet i fanget. Kun én myte forblir levende. Buskspellet har vi ennå ikke sett eller hørt noe til.

«Roombusking»

Men litt senere, i det svake skinnet fra lyktestolpene langs E6, vagger to menn over veien med felekasse under armen og kontrabass på skuldra. Den ene har briller, den andre har ølflir. Begge ler høyt og spør etter veien til kappleik-hotellet. Kanskje er de på vei til å spelle i buskene? Er det nå det skal skje? Er det mulig å slå følge til rommet hvor buskingen foregår?



- Til rommet? Hehe. Det var et nytt begrep. Roombusking.

Karene ler enda mer og vi får bare mumling til svar. Mennene sier høflig takk for hjelpen. De forsvinner inn i sommernatten. Og pressen? Den er ikke invitert.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå