Adressa-dokument fredag 30.10. 2009

Håver milliarder opp av sjøen

Hver dag spiser 8 millioner mennesker norsk laks til middag

Saken oppdateres.

HITRA/FRØYA: Den blå åkeren rundt Hitra og Frøya står stinn av sprelsk fisk. Piotr, Jozef og Krzysztof fra Polen bløgger, renser og fileterer. Om to døgn ligger rød og lekker laks på tallerkenen i en fransk restaurant.



Trøndelag er «Gullkysten» i verdens lakseoppdrett. Laks for 4,5 milliarder kroner selges årlig til Europa, Asia og USA. «Den heldige vinner av en laksekonsesjon fra den norske stat, har egentlig fått en ferdig utfylt lottokupong med fasiten av de rette tall.» Kommentaren faller mellom økonomidirektør Roar Husby og konsernsjef Leif Inge Nordhammer i SalMar. De smiler og ler, selv om de ikke vant i årets trekning av ordinære laksekonsesjoner. SalMar fikk derimot to økologiske lokaliteter.



Trøndelags mest verdifulle



I dag kommer tallene for tredje kvartal. Da skal SalMar innfri forventningene som trøndernes mest verdifulle selskap på børsen (verdi: 4,6 milliarder kroner).



Oslo Børs får beskjed først. Det er «all time high» nok en gang. Kjempeoverskudd! Oppdretterne vasser i penger, og varslet er som følger fra analytikerne: «Tre til fire år til med kjempeopptur!»



–Kalastall kommer fra SalMar i dag, sier lakseanalytiker Aslak Berge i First Securities. Oppnådd pris vil være langt bedre enn i andre kvartal. Kontraktsprisene kan ligge 20 til 25 prosent over forrige kvartal. Det er forventninger om knalltall for Frøyas industrielle stolthet.



Sug i markedet



I de siste ukene har lakseprisen falt ned til 23 kroner kiloet. Det førte til at flere holdt igjen slaktingen eller valgte å kjøre mer laks på fryserommet. Slikt skaper et sug i markedet, og plutselig hoppet spotprisen opp i 26 kroner. Salget fra Norge har skaffet seg et overtak mot markedet.



Lakseanalytikerne i Kontali i Kristiansund spår Norges oppgang til nesten 931000 tonn i 2010 og én million tonn i 2011, og hovedkonkurrent Chile raderes ut av bransjen på grunn av sykdom og dårlig drift. De faller fra 399000 tonn i toppåret 2008 til bare 50000 tonn om to år. Norge har ikke konkurranse, men norske selskaper i Chile, som Cermaq og Marine Harvest, er også hardt preget av situasjonen. De lever i to verdener; en katastrofe og en suksess på samme tid.



Prisene gikk i taket ved påsketider i år, nesten 40 kronet kiloet for norsk atlantisk laks på det høyeste. Oppgangen kom brått på mange aktører som solgte til kontrakter på 26 kroner. Samtidig plusset myndighetene på med 65 nye laksekonsesjoner og en håndfull økologiske lisenser. I tillegg får alle aktørene lov til å øke biomassen med fem prosent neste år.



Åpner for de tre store



Den enes brød, den annens død. Chiles fatale havari lager en opptur for kystsamfunn som Hitra og Frøya. For første gang siden næringen startet for 40 år siden, vil en i år oppleve en nedgang i produksjon av atlantisk laks på globalt basis. Det er årsaken til prisfesten i Norge.



Chiles masseslakting åpner alle markedsdører for de tre store børsnoterte selskaper som har bygget seg opp på «Gullkysten». Det er Marine Harvest (skipsreder John Fredriksen (bildet), Kypros), Lerøy Seafood (hovedkontor i Bergen) og SalMar (Gustav Witzøe som største eier). Mens SalMar er på plass med lokal ledelse og har over halvparten av eierne boende på Frøya, har Marine Harvest adresse i Stortingsgata i Oslo og Lerøy Seafood i Bergen og Austevoll.



Rikdommen som SalMar-eier Gustav Witzøe (bildet) bygger, eller det som John Fredriksen henter ut av Marine Harvest, står i sterk kontrast til den nye arbeiderklassen som nå invaderer Hitra, Frøya og Kristiansund som kyndige med kniv i fersk filet. En polakk leverer varene og tjener 150 kroner timen for en jobb som Ola og Kari ikke holder ut. Her kreves det arbeidsytelse som det ikke finnes nok av i den lokale arbeidsstyrken. Det kommer mange nye stillinger i tiden fremover. Fremmed arbeidskraft leies inn fra byråer. Nybegynneren tjener 138 kroner. Topplønna kan være rundt 160 kroner.



Alle gjør en skikkelig innsats langs linjene med effektive tyske Baader-maskiner. Det er disiplin ved samlebåndet. Innarbeidede rutiner følges, skarpe kniver i en stø og trenet hånd skjærer bort avfallet. Formenn leder arbeidslagene på en effektiv måte. Ti minutter før skiftet starter, marsjerer de inn for å gå i posisjon til å overta. Moa Ellingsen og Gintaras Domkus holder konsentrasjonen for hver fisk som daler ned på linja.



Kravet til hygiene er høyt før en kan innta posisjonen til et nytt skift. Det kommuniseres på engelsk, og det er flere nasjonaliteter fra Øst-Europa som er kommet til «Gullkysten» for å prøve lykken. Fabrikksjefen er tilfreds med at de lærer norsk, og noen slår seg ned i lokalsamfunnet. De fleste er arbeidspendlere.



Fem tusen laks hver på mellom fem og seks kilo kjøres gjennom anlegget på Ulvan i løpet av en time. Robotene gjør de tyngste grepene. Maskinene grovkutter filetene. Arbeiderne skjærer av det karakteristiske fettet i buken og kapper sporenden. Filetene pakkes ned og kjøres på kjølerom. Hel laks legges på is.



Ute på mærkanten



På parkeringsplassen står rekken av vogntog, og i førerhuset venter utenlandske sjåfører på neste tur.



Våkne røktere følger med de enorme mengder laks som er satt ut til vekst i lokalitetene rundt Hitra og Frøya. Hvert eneste anlegg passer inn i en kjede av finstilt logistikk for å maksimalisere verdiskapingen; i en treårig vekst fra øyerogn til slakting, på trailer eller fly ut i verden som hel rund laks til Europas foredlingsindustri eller som flybårne fileter til Asia og USA.



Røkter Robert Skarpnes har falkeblikk på mærene ved Lille Torsøy vest av Hestnes på Hitra. 2,4 millioner fisk på 200 grams størrelse skal lære seg til å ta fôret etter høstutsettet. Frisk fisk spiser godt. Slapp fisk kan dø. Siden 1980 har Skarpnes arbeidet på mærkanten. Han har fulgt med i fusjonsbølgen og oppkjøpene i laksenæringen fra liten distriktskonsesjon i Avløs fiskeoppdrett til en global gigant.



Det er en lang reise fra attåtnæring til industriell produksjon med 330 ansatte i region Midt for Marine Harvest, som er resultatet av en kjempefusjonering mellom Stolt Sea Farm, Fjord Seafood, Nutreco/Hydro og Pan Fish.



Robert Skarpnes roser arbeidsplassen sin. Han karakteriserer tilværelsen som et fritt arbeid.



Den gode følelsen



–Hvis du gjør jobben godt eller er glad i frisk luft og tåler dårlig vær innimellom, er dette et arbeid som har mening. Utviklingen er rivende og gjør det interessant. Det gir en vanvittig god følelse når du når en fôrfaktor ned mot 1,04 i året – eller lavere. Vi flytter på erfaring. I forrige uke var ansatte fra Irland her. De ble imponert over hva vi får til. Vi har også vært i Skottland, Chile og British Colombia. Når jeg ser oppdrett i andre land, forstår jeg hvor flott det er å være i Norge, sier 46-åringen Robert Skarpnes.



Med fôrfaktor menes mengden fiskefôr som går med for å produsere et kilo fisk.



Skarpnes kjører ut til flåten med ei typisk oppdrettsbalje. Kysten er rik på historie utover fjorden; dampskipsstedet på Hestnes og kvalstasjonen lenger ute. Det er små avtrykk etter tidligere tiders verdiskaping på kysten. Et kvarters tur utover, og er vi fremme ved «pengebingen».



Ni nøter med en omkrets på 157 meter hver rommer små fisk som om et år har en slakteverdi på 150 millioner kroner, om den ikke stikker av eller bli syk og må slaktes.



Rømming er prestisjetap



Hvert eneste utsett av smolt er et sjansespill. Sykdommer og lus er det verste de kan få. Frykten for smitte med PD eller ILA er stor. «Påslag av lus» er fryktelig kjedelig for bransjen. Leppefisk settes ut for å bite lus av fiskeskinnet.



–Lusesituasjonen er den største enkeltutfordring for laksenæringen, sier Henrik Stenwig, direktør i helse og kvalitet i FHL Havbruk. Lus smitter over på villfisk.



–Rømming regnes som et prestisjefylt nederlag. Derfor meldes det som regel inn små tall når ulykken har skjedd. Siden øker tallet enormt i omfang.



Regiondirektør Knut Utheim i Marine Harvest Midt er opprinnelig fra Averøy på Nordmøre. Han arbeider ei uke i Bergen og den neste i Midt-Norge. Da følger han opp storkonsernets saker ute i distriktet der verdiskapingen skjer. Han vet hva rømming innebærer av problemer.



Utheim hadde ansvaret for den aller verste rømmingen i norsk havbruk. Det skjedde i Aure under en høststorm for noen år siden. Etter den ulykken kom de nye kravene til anlegg. Sertifiseringen har gitt resultater, men fortsatt er det uhell, slik fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen også har fått erfare.Rømmingen øker i år.



Revner nota, kan titusener av laks gå ut. Det hjelper ikke helt om oppdretterne setter ut aldri så mange laksegarn fra sine felles beredskapsdepoter. Et eksempel fra Lerøy Midnor i Halsa på Nordmøre fra september i år viser dette. Av 30000 laks som rømte, ble det fisket bare 600 stykker. Rømt fisk blir en trussel for ville stammer og oppgang i elvene.



Henter maskiner i Chile



Knut Utheim forteller om planene fremover; hente flere filetmaskiner i Chile, bygge ut på Ulvan og produsere inntil 60 prosent bearbeidede produkter. Fabrikksjefen Kolbjørn Jektvik henter hjem det beste som finnes. Ei filetlinje kom med fly i sommer. Det hastet.



–Jeg har akkurat vært i Chile og sett på forholdene. Maskiner som norsk leverandørindustri sendte dit i 2002, henter vi hjem til anlegget på Ulvan. Vi kunne plukke dett beste som fantes. Chilenerne protesterte ikke på at vi tok vekk anleggene. De hadde en forståelse for at Marine Harvest i Norge måtte betjene det store nordamerikanske markedet som de har utviklet, forteller fabrikksjef Kolbjørn Jektvik.



I dag har SalMar og Marine Harvest verdens to største lakseslakterier på henholdsvis Nordskaget på Frøya og Ulvan på Hitra. Lerøy Midnor i Hestvika er litt mindre, men også blant de fire-fem største. Innsatsen på oppdrettsflåten, i slakteri og filetfabrikker av ett tusen personer i lang rekke av verdiskaping, sender 40 trailere ut på tur, hver dag, langs den svingete «Lakseveien».



Om veien er en skam for norsk samferdselspolitikk, ligger en japansk sushi-restaurant bare tre døgn unna, etter en lang reise med vogntog til Gardermoen og en flytur til Seoul. Ut fra Sør-Koreas hovedstad går laksen til det enorme Asia-markedet.



SalMar bygger videre



Alle de tre miljøene har store planer om utvidelser. SalMar er definitivt kommet lengst. De er i byggefasen for det som kalles InnovarMar, og som konsernsjef Leif Inge Nordhammer beskriver som verdens mest innovative og kostnadseffektive anlegg for ilandføring, slakting og bearbeiding av laks. 400 millioner kroner er prislappen for næringsparken som reiser seg på Nordskaget på Frøya. De øker fra dagens anlegg på 3000 kvadratmeter til 14500 kvadratmeter. Bare på ett skift vil SalMar få en kapasitet på 50000 tonn laks årlig. Store deler av overskuddet som kommer i dagens regnskapsrapport til børsen, pløyes tilbake til fremtidig produksjon.



SalMar startet som oppkjøpt konkursbo med en laksekonsesjon i 1991. I dag eier de 54 konsesjoner. 40 av disse ligger fra Nordmøre/Romsdal og langs hele Trøndelagskysten. De øvrige finnes i nord (kjøp av Senja Sjøfarm i 2000). Systematisk har hovedeieren Gustav Witzøe kjøpt kapasitet gjennom kostbare investeringer i konsesjoner. Snart er det ikke mer å kjøpe. De små som var i bransjen, dukker opp en gang i året, med store formuer i skattelistene.



Trøndelagskysten har ikke sett maken til anlegg som InnovarMar representerer. Det blir optimal utnyttelse av laks som råstoff når den åpnes til våren. Bygningsmassen eies av SalMar, Kverva AS og Abra Norge AS. SalMar tar investeringene i en topp moderne utstyrspark.



Bedre enn gris og høns



Laksenæringen er den mest effektive kjøttprodusent i Norge. Konsernsjef Leif Inge Nordhammer i SalMar på Frøya har et godt bilde på hva som skapes av verdier: «Moderne lakseoppdrett har foregått i knapt 40 år i Norge, mens husdyr som storfe har over 4000 års historie. I den korte tida laksen har vært brukt som husdyr, har den blitt dobbelt så effektiv som gris og fjærfe til å omdanne fôr til kjøtt. Av ett kilo fiskefôr kan vi produsere 1 kg laks, eller 650 gram spiselig kjøtt.»



En oppdrettslaks på fem kilo bruker kun ett år på fôr før den er slakteferdig. Tidligere tok det to til tre år. Fra rogn, via yngel, smolt og til foredlede porsjonsprodukter, bruker lakseindustrien tre år. –Alt er på laksens side biologisk på Trøndelagskysten. Golfstrømmen skifter ut vannet, temperaturen er passe og anleggene har gode lokaliteter, sier finansdirektør Roar Husby i SalMar.



Kvartalsresultatet i SalMar er største økonominyheten i dag. 1500 aksjonærer eier 103 millioner aksjer. Kverva AS (Witzøe) er største eier med 53,4 prosent, og så følger JP Morgan Chase Bank, Odin Norge og Folketrygdfondet. Lerøy Seafood Group og Marine Harvest viser tallene henholdsvis 12. og 16. november. Tredje kvartal 2009 blir garantert en opptur, og ekspertene sier det skal fortsette. Lenge!



helge.hegerberg@adresseavisen.no





























 
        
            (Foto: STEINAR FUGELSØY)

  Foto: STEINAR FUGELSØY

 
        
            (Foto: STEINAR FUGELSØY)

  Foto: STEINAR FUGELSØY

 
        
            (Foto: STEINAR FUGELSØY)

  Foto: STEINAR FUGELSØY

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå