– Absolutt ikke. Jeg har jo lært meg metoden for å bli kvitt symptomene, sier hun.
Etter å ha vært syk i fire år fikk Marit Sofia fra Byåsen ved en tilfeldighet nyss om behandlingsmetoden «Lightning Process». Vinteren 2007 var hun på kurs i Wales. Resultatet er nesten vanskelig å tro: Jenta som møter oss i storefri fra medielinja på Trondheim Katedralskole tar dansetimer og jobber tre-fire dager i uka. Hun sprudler av livslyst.
– Jeg må jo ta igjen det tapte, ler hun.
Sovnet med sekken på
En januarmorgen i 2003 kom moren ut fra badet. I gangen fant hun datteren, som da var 13 år, sovende foran utgangsdøren, med skolesekken på ryggen.
Marit Sofia hadde i en tid hanglet på grunn av en kyssesyke som ikke slapp taket.
De neste månedene lå hun for det meste i sengen. Dagens kraftanstrengelser besto i å kare seg opp trappene til kjøkkenet for å spise. Resten av dagen tilbrakte hun med en svart gardin teipet fast i vinduskarmen så ikke en strime lys skulle slippe inn.
Fordi moren hennes kjente andre med ME, følte hun seg raskt sikker på hva som feilte Marit Sofia. Likevel tok det tid å få stilt diagnosen.
– Det var mye styr med leger som ikke forsto, husker Marit Sofia.
To helger var hun på St. Olavs til utredning. Etter undersøkelsene var hun slått ut i flere uker, så svak at hun måtte mates.
Ved Haukeland sykehus, som har lengst kompetanse på ME, fikk hun etter hvert stilt diagnosen.
Mistet ungdomsskolen
I årene som kom, mens vennene gjennomførte ungdomsskolen, prøvde Marit Sofia alt fra healing, via akupunktur til å bosette seg på Gran Canaria for å bli kvitt sykdommen.
– Da mamma, etter å ha sjekket grundig hva «Lightning Process» gikk ut på, fortalte meg om metoden, ble jeg skikkelig gira. Jeg skjønte at det ville være noe for meg.
I mars 2007 reiste de til en liten landsby i Wales. Etter tre dager regnet Marit Sofia seg selv som frisk.
– I grupper lærte vi en metode for hvordan vi skulle bruke både sinn og kropp for å stanse negative tanker som kan stresse adrenalinet. Symptomene kommer av at kroppen er i en kontinuerlig stresstilstand. Jeg lærte å si til hele kroppen at den ikke skal tenke sånn, slik at den lager nye nerveveier som ikke trigger adrenalinet, forklarer 19-åringen.
Marit Sofia brukte teknikken jevnlig en ukes tid etter at hun kom hjem. I dag bruker hun den bare sporadisk.
– Og ikke knyttet til ME. Den er jeg ferdig med. Men teknikken kan brukes i mange andre sammenhenger også, forteller hun. Det eneste som kreves er ifølge Marit Sofia motivasjon:
– Du må gjøre alt arbeidet selv, men du lærer en metode for å gjøre det. Mange tenker nok at de er for slitne til å gå på kurs, men denne metoden kan du lære – og bruke – mens du sitter eller ligger. Du trenger ikke si noen ting, forteller hun.
– Slående resultater
Seksjonsoverlege ved St. Olavs, Harald Steinum, har hatt flere pasienter som har vært gjennom tilsvarende LP-kurs. Han ser både positive og negative sider ved behandlingsformen.
– Effekten på de aller fleste pasientene jeg har kjennskap til har vært slående. De har blitt veldig mye bedre, veldig fort, forteller han.
Ideen er ifølge Steinum mye den samme som den som er grunnlag for den eneste standardbehandlingen som allerede gis i Norge i dag.
– Det er snakk om en intensiv form for kognitiv atferdsterapi.
Ulempen er ifølge Steinum at effekten ikke er systematisk dokumentert.
– Samtidig reagerer jeg på pengefokuset. Men hvis effekten er så god som det fortelles om, er nok 17-18¿000 kroner småpenger for en som har gått arbeidsufør i mange år.
