– Hun får ikke puste, sier bekymrede pårørende.
Det er like før midnatt. Tor Arne Sagøy og John Hurnik er i ferd med å bære en eldre kvinne ned trappene fra leiligheten sin i Trondheim. De pårørende venter i kulda utenfor. De er bekymret. Kvinnen har hatt problemer med å puste i kveld.
Trangt, vuggende og varmt kontor
Inne i ambulansen knitrer det når sprøyteemballasjen fjernes. Sagøy legger raskt ei hånd på kvinnens skulder. Hun er redd. Blikket hans er intenst, men det oppretter kontakt med pasienten. Han prater rolig til kvinnen mens hun får tilført oksygen. Hun merker antakelig ikke hvor varmt og trangt det er inne på «kontoret» som vugger fra side til side når ambulansen setter kurs for St. Olavs Hospital.
Oppdraget er over på en knapp halvtime. Vel fremme på sykehuset møtes den eldre kvinnen av to leger. Hurnik og Sagøy må forberede seg til neste jobb. Det byttes tøy på senga mens papirarbeid gjøres unna.
Adrenalinsvingninger
På AMK-sentralen skimtes tre hoder bak flere store dataskjermer. De svarer på nødtelefoner fra Trondheim, Klæbu og Malvik kommune. Menneskene på AMK styrer tilværelsen for Hurnik og Sagøy gjennom den illevarslende lyden fra callingapparatet. Apparatet har ambulansefolkene festet til kroppen enten de sover, spiser eller gjør sitt fornødne. I løpet av en nattevakt kan adrenalinnivået svinge voldsomt. Når alarmen går, vet de sjelden hva de møter.
- Ambulansefolkene skal rykke inn når det verste skjer, sier undervisningsleder Rolf Pettersen på prehospital avdeling ved St. Olavs.
Blir ikke gamle i jobben
Klokka halv ett er det flere minusgrader utenfor et rekkehus på Kattem. Sagøy forteller at få blir gamle i ambulansejobben.
- Det er mest tragiske hendelser vet du. Det verste er når barn dør. Slikt er umulig å forholde seg til – uansett.
Derfor jobber de alltid i par. Forholdet til makkeren er viktig, ikke minst må de kunne snakke godt sammen. Ambulansepersonellet har en egen kollegastøttegruppe og samtidig god tilgang på profesjonell hjelp og oppfølging gjennom en avtale med psykiater. Det kan være godt å støtte seg på i de mørke vintermånedene.
Ni vellykkede fødsler
Julebordsesongen og januar måned er en svært travel periode og flere har klaget på at økt arbeidspress i helgene gir liten tid til å fordøye inntrykk. Det gir mindre mulighet til å kvitte seg med bagasjen som følger med jobben.
Sagøy føler imidlertid at han har vært heldig. På 11 år i yrket har 37-åringen fått oppleve ni vellykkede fødsler.
SE BILDENE: Kjører mellom liv og død
Mens praten går har makker Hurnik vært inne i en leilighet og hentet ut en middelaldrende mann. Han har svelget femti tabletter, men ringte likevel for å få hjelp.
- De fleste pasientene har også behov for å prate med noen. Da føler de seg bedre, sier Sagøy
- Dette må gå fort!
Men bak i ambulansen blir mannen fra Kattem sløvere og sløvere. En stor tatovering på overarmen dekkes av en blodtrykksmåler. Ordene som kommer ut av munnen gir ikke lenger mening. Han faller ut av samtalen og Hurnik har vanskelig for å få kontakt. Øynene svømmer.
- Dette må gå fort, han skal ned og pumpes, sier Sagøy som sitter bak rattet.
Ambulansen drar på nedover Okstadbakkene. Ti minutter senere tas mannen imot på St. Olavs. Hurnik og Sagøy kom tidsnok. Mannen mumler noe til takk før han blir eskortert inn for behandling. Legene kan fortelle at tilstanden til den eldre kvinnen ble forverret etter at hun kom inn til sykehuset. Hjertet stoppet nesten før hun ble stabilisert.
Les også: Frykter utslitt personell
Det er ikke alle som jobber på ambulansene som sjekker hvordan det går med pasientene etter at de er levert på mottaket.
- Men for meg er det interessent å vite. Det går så fort når noe skjer, forklarer han.
Makkerne setter seg inn og kjører tilbake til hovedkvarteret. Den mest hektiske delen av vakta på ambulansebil tre nærmer seg. Natta har så vidt begynt.
Hviler i seks minutter
Vinje har drevet ambulansetjenesten i Trondheim siden 1919. Selskapet holder til ved Omkjøringsveien. Det gir kort utfartsvei til de fleste delene av byen og nabokommunene.
Inne på pauserommet har Sagøy og Hurnik sittet nedsunket i hver sin skinnstol i seks minutter. Fingrene holder rundt en kaffekopp. De samler krefter. Snart skal utestedene i Midtbyen stenge.
- Det viktigste med denne jobben er å slappe av når man kan, sier Hurnik.
Raus med pålegget
Han sørger for å få et påfyll av energi. En banan og fire skiver fortæres. Hurnik er raus med sjokoladepålegget, og Sagøy, som nøyer seg med en pris snus, ler høyt. Stemningen mellom partnerne er god. Samtidig kommer mannskapet fra bil én og to tilbake. Det er røslige karer, noen unge medisinstudenter og en kvinne. De spør vennlig om hvordan kvelden har gått så langt og utveksler erfaringer. Snart glir samtalen over i vitsing. Latteren står i skarp kontrast til de alvorlige oppdragene.
Galgenhumor
Inne i garderoben på Nardo har en kollega fått eksospotta si limt fast til garderobeskapet. Potta mistet han da han var litt for hissig på gassen over en fartsdump. Tabben var å fortelle de andre om det. Det ble honorert med tyn. Og denne type humor er nesten en forutsetning å takle utfordringene jobben byr på, forteller Sagøy.
- Det er mye galgenhumor. Og det er viktig for oss å møtes gjennom den.
Plutselig sperres de tunge øyenlokkene opp av sprakingen fra callingapparatet:: «Bil tre. Hastetur til Midtbyen.»
Hurnik og Sagøy reiser seg raskt og forserer den lange, bratte trappa ned til bilene. I løpet av få minutter er ambulansen ute av garasjen. Sirenene uler fra taket. Inne i bilen snakker de om hva som venter nede i byen.
- Dette er sikkert alkoholrelatert, sier Sagøy. Makkeren protesterer ikke.
Hjernerystelse
I Midtbyen får ikke vaktene kontakt med mannen som ligger på gulvet i kiosken. Beina stikker ut mellom hyllene med sjokolade. En stjernesmell til tinningen stjal kraften fra den unge kroppen. Både Hurnik og Sagøy må trå til for å slepe mannen ut i ambulansen. Sølvlenker sklir nedover underarma i det han tar seg til den voksende kulen i hodet. Han er omtåket.
-Hjernerystelse, sier Sagøy.
Den unge mannen husker ikke hva han heter. Han vet heller ikke hvor han bor eller når han er født, men klarer å diskutere med kameraten som får sitte på. De skal ut for å få hevn så snart de er ferdig på sykehuset, sier de. Sagøy rister på hodet.
Alkohol gir mye arbeid
- Æ trur itj han like mæ, sier voldsofferet når han blir spurt om hvorfor han ble slått ned.
Sagøy har jobbet på ambulansene siden 1998 og vet hvor mye arbeid alkoholen genererer for politi og helsevesen i helgene. Han fisker ut en lommebok og får fortalt vedkommende hvem han er før han sjangler inn på mottaket på sykehuset.
Oppe på Nardo har tempoet dalt litt. De får noen rolige timer i sofaen. Flere legger seg nedpå i påvente av nye oppdrag.
I femtiden må Hurnik og Sagøy til Klæbu for å hente en ungdom. Han har slitt med oppkast hele natta etter en voldsepisode kvelden i forveien. På vei tilbake til Trondheim spør han om han har gjort noe galt. Så spyr han flere ganger. Hurnik forsikrer han om at det er helt i orden.
Stort frafall
Foran i ambulansen prøver Sagøy å fortelle hvorfor de velger yrket. Ambulansemannskapet utsettes for svært sterke inntrykk.
Ingen dager er like. Det er store utfordringer som vi må takle, hele tiden. Det er spennende.
Det er rundt 70 som jobber på ambulansene i Trondheim. Frafallet er nesten like stort som påkjenningene. Bare fire mann er over femti år. Opplevelsene fra en vanlig natt på jobben kan være tunge å ta med seg hjem til ektefelle og familie.
