foto
Asylsøkere ankommer Stav Gjestegård i Malvik. Foto: Glen Musk

Det var liksom litt lettere da flyktningkatastrofen foregikk i Middelhavet. Da vi kunne nøye oss med å dele fine innlegg i sosiale medier, sende penger, leker og klær fra velfylte skap. Rydde på loftet og få litt god samvittighet på kjøpet. Nå har flyktningkatastrofen kommet så nær, sa vi, da druknede mennesker fløt i land rundt de greske øyer. Det er først når flyktningene flytter inn i nabolaget at vi virkelig får satt vår hjertevarme på prøve.

Hvor skal flyktningene bo? En ordfører i en liten kommune fortalte at de rett og slett mangler husrom. Alle tomme hus er i dag feriehus. Skal vi be folk leie ut feriehusene sine? Stille gjesterommet sitt til disposisjon? En trenger ikke være innvandringskritiker for å kjenne at det sitter langt inne.

UDI beskriver et voldsomt behov for å skaffe tak over hodet til de mange asylsøkerne. Kommunene er advart om at akuttmottak kan poppe opp hvor som helst, på svært kort varsel. Det føles like fullt overveldende når flere hundre asylsøkere kommer i busser til ei lita bygd. Noen er redde, mange stiller spørsmål. Få tør å stå åpent frem med sin skepsis, mens edder og galle flyter i kommentarfeltene.

Nå blir jeg vel stemplet som rasist igjen, sukket en bekjent av meg på Facebook. Skal vi komme godt ut av asyl- og flyktningkrisen må vi være rause med hverandre. Det må være lov å ytre seg kritisk uten å bli stemplet som rasist. Det må være lov å ville hjelpe uten å stemples som en virkelighetsfjern godhetsposør. Asyldebatt er det nærmeste vi kommer minefelt i fredstid. De neste månedene gjelder det å trå riktig.