– Jeg følte meg som en fange. Jeg måtte gjemme meg på do i kjelleren dersom jeg skulle ringe hjem. Både moren og faren hadde en truende oppførsel. Jeg var livredd, forteller 17-åringen fra Flatåsen.

I disse dager sitter mange elever og forbereder drømmeturen til høsten. Askims dyrekjøpte erfaring håper hun kan bidra til at flere skjønner hva de risikerer å komme ut for.

Hun dro på utveksling til Colorado, USA i august. Familien, som virket som en hyggelig gjeng på Skype før avreise, viste seg å ha et svært strengt livssyn de ville at den norske 17-åringen skulle følge.

– Vertsmoren var som et annet menneske da jeg kom frem. Jeg fikk beskjed om å kjøpe meg nye klær, jeg skulle bare ha kontakt med familien min 20 minutter hver måned og de meldte meg inn i ungdomsgruppen i den ekstremreligiøse mormonerkirken der de var medlemmer. Det var kirkemøter som kunne vare opp til fire timer om gangen. Selv om det var 30 grader måtte jeg gå i tunge heldekkende klær. Det var totalt ulovlig å drikke kaffe, brus og iste.

– På kirkemøtene var de meget fordømmende, og fortalte at jeg kunne havne i helvete. De sa homofili var en dødssynd og mange andre hårreisende ting. Det var skremmende, men jeg turte aldri å si imot.

Overvåket mail

– Jeg fikk ikke være mye på rommet alene, måtte levere inn mobilen om kveldene, og helst bare ha venner som var i mormonerkirken. Jeg måtte opprette egen mailkonto, som de hadde tilgang til, slik at jeg ikke skulle ha kontakt med noen jeg kjente. Jeg følte meg isolert og mistenkeliggjort.

Etter tre uker kom det første lyspunktet. Familien tok henne med på såkalt trialkjøring med motorsykkel. 17-åringen satt på med familiefaren.

– Jeg fikk bare utdelt en sykkelhjelm. Dessverre veltet han da han kjørte opp en bakke, og jeg falt bakover med hodet først i noen steiner.

Det neste døgnet fikk hun massiv hodepine, stiv nakke, kastet opp og var svimmel. Da familien hjemme i Norge fikk vite om hendelsen av Elise, fikk de nok.

– Vi hadde jo sett at hun snakket lavere, var nervøs og tydelig ikke hadde det bra fra før. Elise er sosial og utadvendt. Nå var hun innadvendt og redd. Da vi fikk høre om ulykken i tillegg, og at de ikke hadde sendt henne til lege, så startet vi et rabalder. Nok var nok, sier faren Karl Petter Askim.

Først tre dager etter ulykken fikk hun omsider påvist hjernerystelse hos lege.

– På tross av at jeg var i helt elendig form måtte jeg vaske huset og gå turer med hunden deres. Jeg husker det som et helvete.

Uprofesjonelt

Familien refser organisasjonen Speak for uprofesjonell håndtering av saken.

– Jeg hadde flere mailrunder der vi prøvde å forklare situasjonen og at hun ville bytte familie. Vi hadde ikke fått noen beskjed om at hun skulle bo hos mormonere, sier Karl Petter Askim.

– Burde hun ikke vært mer imøtekommende overfor familiens ønsker?

– Dersom hun var blitt tatt i mot på en god måte og respektert som et menneske med egne tanker, i stedet for å bli tvunget til en slags underkastelse, ville aldri religionsutøvelsen deres blitt et tema. Men det verste var at Elise følte det som å bo i et fengsel hvor ingenting var lov, sier moren, Kathrine Askim.

Etter en måneds tid var det nok. Etter mye styr fikk hun flytte til en klassevenninne. Organisasjonen ville at hun skulle bo til den 80 år gamle områdekontakten. Det nektet hun.

– Han var i samme kirken, nær venn av familien og skjelte meg ut. Jeg var helt alene.

– Vi vil fortelle denne historien fordi man står maktesløse overfor disse organisasjonene. De har gitt Elise all skyld for konfliktene, avslutter faren.

– Strengere enn i Norge

Ifølge Maria Therese Hjellegjerde, programkonsulent hos Speak, har de ivaretatt eleven på best mulig måte.

– Vi var i ukentlig, om ikke daglig kontakt med organisasjonen i USA og gjorde vårt beste for å løse problemene fortløpende. Det er beklagelig at familien ikke er fornøyd med vår saksbehandling, skriver hun i en epost til Adresseavisen.

– Det at kjemien ikke var til stede benekter vi ikke, og heller ikke at vertsfamilien hadde flere strenge og annerledes regler. Men hennes mistrivsel ble tatt på alvor og hun fikk bytte vertsfamilie etter at hun hadde gått gjennom vanlig prosedyre.

Utvekslingselever blir ofte plassert hos vertsfamilier som har en annen religion enn dem selv. Dette er noe som blir tatt opp allerede når de er på intervju, ifølge Hjellegjerde.

– De fleste opplever å få det strengere enn hjemme i Norge. Det er vanlig med en såkalt «dresscode», som innebærer å ikke ha klær som anses for å være utfordrende. Det finnes selvfølgelig noen stater som oppleves som mer konservativ enn andre. Husreglene i USA oppleves for mange nordmenn som strengere. Tenåringer blir ansett som barn mye lengre enn her hjemme og det er ikke unormalt at de voksne kontrollerer hva barna foretar seg av aktiviteter.

Dette er ting vi selvsagt var kjent med på forhånd, sier Karl Petter Askim. Familien betalte 70 000 kroner for oppholdet.

–Ingen av oss trodde at dette ville bli et år på ball, men vi forventet selvsagt at familien behandlet datteren vår skikkelig. Vi hadde også forventet at vi skulle bli tatt på alvor da vi etter veldig kort tid så at situasjonen hjemme hos familien ikke var slik den skulle være, og meldte i fra til Speak. I stedet ble vi arrogant avvist med at hun bare hadde hjemlengsel, og måtte tilpasse seg livet i denne familien.

– Denne saken er ikke unik

– Dessverre er dette mer vanlig enn man skulle tro, sier talsperson for CSFES Norge, Lise Lotte Almenningen.

CSFES er en av største amerikanske interesseorganisasjonene for utvekslingsstudenter. Utveksling til USA kan være et sjansespill, ifølge Almenningen.

– De vanligste problemene elevene opplever er krav om religiøs deltagelse, overvåkning av elektronisk utstyr, fattigdom og skitne og falleferdige bygninger. Noen blir brukt som barnepasser eller hushjelp utover det vanlige, og diskriminering på grunn av hudfarge, religion, politisk standpunkt og kjønn er også relativt vanlig.

– Historien til Elise og familien er dessverre ikke unik. Detaljene i sakene varierer, men historien deres høres troverdig ut, sier Almenningen, som jevnlig er i kontakt med familier som har støtt på problemer.

Som foreldre og studenter er det lite man har å stille opp med når det gjelder konflikter med bransjen, mener Almenningen. Hun involverte seg i organisasjonen etter egne negative erfaringer.

– Bransjen faller ikke under forbrukerombudets grupper. Man har egentlig bare bedriftens samvittighet å stole på.

Ifølge Almenningen tar de norske selskapene ofte parti med sine partnerselskap og vertsfamilier.

– Det vanligste jeg hører om, er at når noe skjer så tar representanten for selskapet familiens side i en sak. De kan godt høre på det eleven sier, men går så til familien og forteller dem hva som har blitt sagt. Man kan si at ting ikke fungerer helt som det skal i USA.

Organisasjonene skal godkjennes

Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) startet i fjor høst en kartlegging av bransjen. Nå skal alle organisasjoner godkjennes etter en ny forskrift, hvor de blant annet får et særskilt ansvar for å plassere elevene i egnede vertsfamilier. Avdelingsdirektør Siv Andersen sier Askims historie gjør sterkt inntrykk.

– Vi håper å bidra til at slike klager og erfaringer kan tas i bruk mer systematisk i vurderingen av om en utvekslingsorganisasjon bør godkjennes for rett til utdanningsstøtte, sier hun.

Både Aspect og Speak er per i dag godkjente kommersielle aktører.

ANSA har retningslinjer

Utenlandsstudentenes interesseorganisasjon, ANSA, har utarbeidet etiske retningslinjer for bransjen.

– Det er alltid viktig at elevene i størst mulig grad forberedes på de kulturforskjeller som kan møte dem når de skal på utveksling, og organisasjonene som står bak utvekslingen har et særskilt ansvar for å informere elevene. At den lokale koordinatoren i denne saken er nær venn med vertsfamiliene er i våre øyne uheldig, og et problem vi ikke er helt ukjent med, sier president i ANSA, Vibeke Munthe-Kaas.