Jeg blir ennå svett ved tanken på mitt første og eneste besøk på Hovde husmorskole. Som fersk lokalavisjournalist først på 80-tallet ble jeg sendt dit for å skrive om avslutningsmiddagen der årets kull husmorelever skulle vise foreldre og innbudte gjester hva de hadde lært. Lett rufsete i tøyet som jeg var, fikk jeg beskjed av redaktøren om å dra hjem for å finne noe penere. Etter stresset fomling med strykejernet på hybelen, kom jeg andpusten og litt for sent inn i den flotte festsalen der jentene stod stivpyntet og klare til å servere. Rundt det store hesteskoformede bordet satt lett forknytte og sikkert stolte foreldre fra hele fylket. Jeg stusset litt over at avstanden mellom hver gjest var ualminnelig stor, men tenkte ikke over det. Isteden forsynte jeg meg rikelig av den fristende maten. Jeg tror det var skinkestek med rosenkål og masse annet tilbehør. En skikkelig middag midt i uka!
Antagelig kjente så å si ingen av gjestene andre enn sin egen ektefelle, og med den nevnte mangelen på fysisk nærhet til naboen og den selvsagte mangelen på alkohol i glassene, ble det smått med samtale under bordsetningen. Men jentene var flinke og maten var god, så jeg konsentrerte meg om skinka. Lenge før jeg var halvveis i godsakene oppdaget jeg at folk rundt meg skrapet de siste sausrestene av tallerkenen. Snart var alle rundt det store bordet ferdig med å spise. Jeg for min del var langt fra ferdig og jeg måtte jo for skams skyld spise opp. Det var nå jeg begynte å svette. De neste minuttene skulle bli mitt mareritt på Hovde. For konversasjonen hadde ikke tatt seg opp. Tvert i mot. Det var blitt helt stille i salen. Absolutt taushet. Den eneste lyden i rommet kom fra den unge og magre lokalavisjournalistens kniv og gaffel, og alles blikk var rettet mot det eneste som ennå forgikk i festsalen på Hovde. Mine krampaktige forsøkte på å svelge ned de siste restene av rosenkål og svinekjøtt fortest mulig.
Jeg husker verken desserten eller hva jeg skrev i avisartikkelen. Senere i livet har jeg sikkert opplevd like pinlige situasjoner, men akkurat da trodde jeg ikke at det ville være mulig.
