Mange husker Lillehammer 1994. ”De beste vinterleker noen gang”. Perfekt vintervær. Tusenvis av deltagere og tilskuere. Gullrush og fantastisk Norges-reklame. Samtidig rustet vi opp Mjøs-regionen på en måte vi ellers ikke hadde fått til. Norge ble rett og slett litt stoltere.
Nå er vi i ferd med å avrunde Vancouver 2010. Canadierne har videreutviklet lekene til et nytt nivå. En rekke nye grener gjør at flere land kan juble for sine medaljevinnere. Flere finner også øvelser de synes er spennende å følge. En stund kom det rapporter om manglende OL-stemning i byen ved Stillehavet. Stillheten forsvant med åpningsseremonien. Jeg har i noen dager levd i en endeløs rød og hvit gatefest i Vancouver og Whistler. Canada-USA i hockey ble den mest sette tv-begivenhet i Canadas historie.
Evalueringen til slutt vil nok vise at lekene hadde små og store mangler. Det viktigste er likevel at festen i Vancouver, Whistler, Richmond og Cypress ble en verdensbegivenhet. Jeg ble overbevist om at en idrettsfest kan utvikle en by og skape et nasjonalt løft som neppe er mulig på noen annen måte. 4 uker med idrett for funksjonsfriske og funksjonshemmede er planlagt og utviklet over en periode på mer enn syv år. Etter OL er Vancouver et mer utbygd sportssenter. Viktigere er det at byen også er en rikere kulturby, i videste forstand.
Jeg tenker tilbake på vår hjemlige OL-kamp. Tromsø, Trondheim og Oslo sloss om å bli Norges neste kandidat for en eventuelt OL. Til slutt hadde alle slått alle og ideen var død. Poenget er ikke å finne de mest skyldige for at det ble slik, men å understreke at det nå er viktig å få ryddet opp, slik at vi om ikke alt for lenge igjen kan invitere verden til vinterfest.
Her er ti gode grunner for det:
Idrettsbegivenhet uten sidestykke. Flere og flere land deltar. Interessen for selve idrettsbegivenheten øker sterkt. Mer enn halvparten av verdens befolkning har fått med seg deler av alt nyhets- og reportasjestoff som er formidlet fra lekene. I Canada og USA kjemper sendingene fra OL om førsteplassen på TV-toppen. Hockey og kunstløp slår ut idol-konkurransene som ellers ligger suverent på topp.
Kulturbegivenhet på OL-nivå. I Vancouver var det mange køer. De fleste og lengste var foran teatre og andre kulturbygg. Ved siden av all sporten, arrangerte vertsbyen også en kulturfestival på internasjonalt toppnivå.
Idrett er internasjonal skolering og møteplass. Kampen om å nå opp for å bli vertsnasjon for OL er internasjonalt arbeid på høyt nivå. De som får aksepten, må i tillegg skolere seg på alle områder for å lykkes. I Vancouver kunne man ikke unngå å se alle russerne fra Sotsji. 150 medarbeidere i arrangementskomiteen hadde disse lekene som studie- og lærested med over 7000 sjekkpunkter på programmet. Verden blir mindre og vi må bli flinke til å mestre det.
OL skaper og styrker dugnadsånden. I Vancouver meldte 25 000 mennesker fra en rekke land seg til gratis dugnadsinnsats for OL-festen. 27 år gamle Jessica Wilkins fra Toronto er et eksempel. Hun brukte hele ferien sin og alle sparepengene sine for å reise og bo i Vancouver. ”Bare å ha fått vært med, er betaling godt nok”, sa hun etter 8-10 timers arbeid hver dag.
OL uten miljøprofil er utenkelig. Ansvaret for et slikt kjempearrangement forplikter til gjennomtenkt ressursbruk og håndtering av alt som kan gå ut over naturen. Selv om miljøbelastninger ikke er til å unngå, vil et OL tvinge oss til å bli miljøflinkere, noe som kan gi gevinst på lengre sikt.
Vinterleker er også et OL i organisasjonsutvikling. Et vellykket arrangement krever effektiv håndtering av tusenvis av oppgaver med mange mennesker involvert. Ved siden av god planlegging og gjennomføring, sier de ansvarlige for lekene i Canada at evnen til å improvisere når noe uforutsett skjer, er aller viktigst.
OL gir et kommunikasjonsløft. Ny hovedflyplass på Gardermoen ble påskyndet av OL, og ingen er i tvil om verdien av det i dag. Vancouver satset på veiprosjektet ”Fra sjø til himmel”, den nye transportåren fra storbyen Vancouver til fritidsområdet Whistler. Sotsji legger mer penger enn noen på utvikling og bygger opp et nytt sportssted helt fra grunnen, inkludert oppdatert jernbanesystem fra Moskva.
Mesterskapet utvikler opplevelser. Hoteller, restauranter og institusjoner får frem nye og bedre tilbud. De beste styrker sin posisjon og øker sine inntekter.
Skaper nasjonal stolthet. Midt under OL ble det offentliggjort en omfattende undersøkelse om hva canadierne selv mente om lekene. Et klart flertall ga uttrykk for at dette var noe som tjente hele landet, noe som var positivt og noe som ville bety mye for alle i fremtiden.
Vårt eget utstillingsvindu. De mektige i idretts- og OL-organisasjonene bestemmer mye. Men vertskapet har også sitt å si. Ethvert land kan legge til sitt eget og vise verden hva de kan og hva de mener er viktigst. Jeg tenker på hvordan teknologibyen Trondheim kunne fått en verdensscene å spille på!
Ingen av de ti grunnene for et OL handler om ”økt turisme” eller ”betaler seg på sikt”. Mange av arrangørbyene har brukt verdens fremste konsulenter for å regne hjem et OL. De klarer det som regel ikke. Det er ingen tvil om at mesterskapsdagene gir økt turisme og penger i kassen. Men knapt noen av arrangørene har i ettertid opplevd et varig løft i turistbesøket i en grad som kan forsvare innsatsen.
Konklusjonen må være at OL ikke er en investering som lønner seg i tradisjonell forstand, men det er en enorm energiskaper som kan løfte et helt land på andre måter. OL er en katalysator for å realisere drømmer man har, uavhengig av selve lekene. Jeg tror det gir mening i å arbeide mot mål, dyrke drømmer.
En dramatisk høy sikkerhetsregning var med på å velte drømmen om OL for Norge. Jeg merker meg at også i Vancouver diskuteres regningen for trygghet og prosedyrene som innføres for å sikre arrangementet. Byen bruker 900 millioner dollar, rundt 5 milliarder kroner, på sikkerhet. Mange spør seg om dette er nødvendig. Jeg talte 24 politifolk i en av Vancouvers rolige gater. Når er vi sikre nok?
Midt-Norge og Trøndelag bør melde seg på i kampen om et fremtidig OL. Ikke fordi vi er alene om å kunne gjøre det. Men en region som slår ut de fleste nasjoner i medaljeoversikten, har nødvendigvis det som skal til for å prestere på høyt nivå. Det vi makter i skisporet, må vi også kunne makte utenfor.
Vår region behøver ikke bygge alt fra grunnen som Sotsji. Vi behøver heller ikke demonstrere at vi har oljepenger andre kan misunne oss. Et vellykket OL handler like mye om kompakte leker, smarte løsninger og en trivelig ramme. Har vi ikke evne til å skape det?
PS: Ett av de hyggelige minnene fra Vancouver er svensk suksess i skisporet for første gang siden Calgary 1988. Jeg fulgte gullvinnerne fra stafetten tett etter øvelsen. Guttene som i hovedsak kommer fra og trener i Östersund, er på alle vis flotte forbilder.
En liten kjøretur fra Værnes og vi er i hockeylandet Sverige, som lager verdens mest spektakulære alpinarrangement i Åre og flotte mesterskap i skiskyting i Östersund. Sverige har aldri arrangert vinterleker før og stiller derfor langt fremme i køen.
Tenk hva vi sammen kunne få til – før, under og etterpå!
Les andre lørdagskommentarer av Arne Blix