– Det som sitter sterkest i minnet, var klasseforskjellene den gangen.
- Barna som kom fra rike familier, satt fremst, mens de fattige satt bakerst. Vi ungene merket forskjellene godt, forteller Bjørg Holst, som selv satt midt i klasserommet.
– Familien min var sånn midt i laget, forklarer hun.
Krigen splittet
Nylig samlet hun klassevenninnene Hanna Wahl, Ester Kvithammer, Mary Aune og Ellen Solli til 80-årsjubileum for B-klassen som begynte på Kalvskinnet skole høsten 1935. De var 32 jenter i klassen, ledet av klasseforstander Olga Øren.
– Det mest positive med den tiden var at det var mer respekt for voksne blant barna den gangen. Vi lærte oss at vi skulle reise oss for eldre mennesker på buss og trikk, men det er borte i dag. Og vi begynte bestandig dagen med en sang, minnes Holst.
Da krigen kom i 1940, ble klassen splittet opp, og noen av elevene ble flyttet til Singsaker skole og provisoriske lokaler i nærheten der.
– Noen flyttet også ut av byen. Jeg husker veldig lite fra den perioden, sier 87-åringen.
Etter fullført sjuende klasse ble det ikke mer skolegang på Holst, og hun tok jobb som hushjelp og med barnepass.
– Vi ble tidlig voksne, konstaterer hun, som selv fikk fire barn og nå har en etterslekt som teller ti barnebarn, 21 oldebarn og ett tippoldebarn.
– En får holde seg i vigør, konstaterer hun med et smil.
Snakker ikke om sykdom
Damene har vært påpasselige med å feire jubileer. 50-årsjubileet ble feiret på Trubadur, 60-årsjubileet feiret de på Lian, 70-årsjubileet på Grenaderen, mens 75-årsjubileet fant sted i Palmen. Da Kalvskinnet skole feiret 100-årsjubileum i 1987, fikk de omvisning på skolen og la samtidig ned krans på graven til sin gamle lærer.
De siste årene har de møttes til månedlige treff på samme sted.
– Vi har godt humør og mye å snakke om. Men vi snakker ikke om sykdom, det blir så negativt. Vi prater om barn og barnebarn og opplevelser. Men vi har blitt færre med årene. Det var synd at Erna Nygård ikke var med i år, men hun har brukket lårhalsen. Hun har vært trofast sammen med oss i mange år, sier hun.
– Vi begynner å grue oss til vinteren og hålka. Det er ikke vintre mer, det er bare hålke, sier Bjørg Holst.