- Denne må skiftes altså, den går ikke igjen!

May-Britt Moser roper til en kollega lenger nede i gangen. Det er døra inn til slusen foran den nye lab-avdelingen som krangler med de nye omgivelsene. Men til slutt gir den opp og går i lås bak oss. Dermed kan vi kle oss i det obligatoriske hvite «månefarerantrekket» som alle må iføre seg før man kan gå inn til rottelaben. Men nå står vi her endelig; ved porten til kunnskapskorridoren: Her hvor hjernens mysterier skal avdekkes.

Les også: Par i hjerner

Mysterieløserne

Forskere fra 25 nasjoner. I spissen for denne hjernetrusten finner vi direktør og visedirektør - eller de kan like gjerne omtales som professorekteparet som startet hjerneeventyret i Trondheim - May-Britt og Edvard Moser. For én ting er sikkert; hadde det ikke vært for ekteparet Moser, ville det ikke vært noe hjernesenter i Trondheim. Fra den spede begynnelsen i 1996, da Moserne kom til byen, har miljøet vokst jevnt og trutt. I dag er miljøet samlet i Medisinsk-Teknisk Forskningsenter under paraplyen Norwegian Brain Centre, eller på norsk: Norsk Hjernesenter.

Lokalene

Det er her vi befinner oss nå, i Norsk Hjernesenter på Øya. Senteret utvides kraftig fra de snaue 700 kvadratene hjerneforskningsmiljøet tidligere har hatt å rutte med. Den symbolske grunnsteinen ble lagt ned 6.januar 2011, og når den storstilte utbyggingen er fullført i, har drøyt hundre mennesker og dobbelt så mange rotter fått 2900 kvadrat å boltre seg på. Det gjør laboratoriet vil verdens største laboratorium for nettverksstudier av hjernen. Og det er dette rottene skal hjelpe med.

Rottene

En helt ny besetning. Ankommet 4.januar, fra Danmark, Tyskland, USA. Rundt 200 rotteinnvandrere er etter en ukes hvile satt inn i forskningens tjeneste. Senere vil «rottestaben» avles opp innenfor husets fire vegger her på Øya. Men nå, med flyttingen til nye lokaler, måtte man starte helt på nytt.

- Tar du en titt på denne, Grethe. Pelsen ser ikke helt god ut...

Kunnskapens korridorer

Vi har entret kunnskapens korridorer. Nå kikker vi inn i et av dyrerommene. Her holder de nyankomne rottene foreløpig på med å akklimatisere seg ved å trimme i løpehjulet, klatre i hengekøyer, base i høyet eller kanskje ta seg en sup vann. Det er en svart-hvit rotte i det borteste buret som er gjenstand for May-Britts bekymring. Dyrepasser Grethe Jakobsen følger oppfordringen, tar den ut og kikker på den.

- Det er viktig å passe godt på rottene. De må føle seg trygge, ellers vil de ikke jobbe for oss, forklarer May-Britt. God rottehelse er alfa omega for å kunne gjennomføre og utvikle den hjerneforskningen Moser-ekteparet er blitt verdenskjent for i sitt felt.

Hjernetrust i verdenseliten

- Hukommelsen og stedsansen. Det er porten til å forstå hvordan hjernen virker på grunnleggende nivå, forklarer Edvard. Det store gjennombruddet for ekteparet kom da de i 2005 oppdaget gittercellene, som ga en banebrytende innsikt i hvordan hjernen beregner posisjon og hvordan denne lagres. Oppdagelsen er sterkt medvirkende til at Norsk Hjernesenter nå er et av 16 prestisjefylte Kavli-senter i verden og at Norge og Trondheim ettertrykkelig er satt på hjerneforskningens verdenskart.

I år har senteret i Trondheim et årlig budsjett på rundt 60 millioner kroner. 40 millioner i prosjektmidler fra Norbrain har bidratt til å få på plass en utstyrspark for elektrofysiologiske målinger som trolig er verdens største i sitt slag.

24 rottelaber

På vår vei nedover korridoren møter vi flere «månefarere», som er i ferd med å finne seg til rette i sine nye laboratorium. Vi slår av en kort prat med Vanja Cnops som er i ferd med å installere utstyr i en rottelab med den typiske svarte kassen som rottene skal ferdes i, kartlegges og forskes på. Til sammen 24 slike laber for rotter, og i tillegg noen for mus, vil snart være komplette og klare til bruk bak disse lukkede dørene nedover korridoren.

Men nå gløtter vi inn til to karer fullstendig oppslukt over kompliserte instrumenter. Det vi ser er ikke en rottelab, men en operasjonssal. Rafal Czajkowski og Øyvind Wilsgård Simonsen er i gang med å implantere sensorene som er nødvendig for at rottas aktivitet kan registreres. Det er denne aktiviteten som skal hjelpe forskerne i deres streben med å kartlegge, analysere, og etter hvert forstå det vanskeligste av alt: Hjernen.

Hvor er jeg?

May-Britt og Edvard Moser startet med det enkle spørsmålet: Hvor er jeg? De ville finne ut hvordan hjernen beregner hvor vi er til enhver tid og hvordan denne informasjonen lagres i hukommelsen. Siden gjennombruddet om oppdagelsen om stedsansen kom, har hjerneforskningsmiljøet i Trondheim tatt skrittet opp i den ypperste verdenseliten av hjerneforskere. I dag huser senteret nesten hundre vitenskaplige hjerner, med sine tre professorer, forskere, stipendiater, postdoc-er og masterstudenter.

Store ambisjoner

Og det er ikke små ambisjoner de har satt seg: Å forstå den menneskelige hjernen.

- Vi vil etablere nye metoder for å forstå hjernen på forskjellige måter, forklarer professorene Moser.

Vi er ferdig med vandringen i hjerneforskningens irrganger, har passert slusen og er igjen i sivil. Nå har vi slått oss ned i selve «hjernen»; eller kontorfløyen om du vil, der de to har kontor vegg i vegg og er fullstendig enige. -Vi er rett og slett SÅ nysgjerrige. Vi vil vite!

Så da er vel spørsmålet bare; hvordan finne det ut?

- Det er Darwin også for hjernen: Survival of the fittest. Hjernen finner ikke opp nye løsninger hele tiden, men bruker det som virker. Byggesteinene er ganske like, det er kommunikasjonen mellom nervecellene som er utfordringen, forklarer professorene.

-Ligger det innenfor mulighetenes verden å kunne forstå selve tanken?

Det store bildet

-Ja, egentlig. En vesentlig del av tenkning er hukommelse. Vi bruker sansene, men setter det i en kontekst som består av minner. Men for mange er det ultimate ikke å forstå tenkning, men det som man kaller bevissthet: Hvordan vet du at du sitter her? Hva setter sammen alt?

-Hjelp - du snakker om det STORE bildet?

-Ja. Det er så vanskelig at det er nok et stykke unna, men man har begynt å reflektere over det, sier Edvard uanfektet, mens en annen stakkar begynner å bli litt svimmel. May-Britt forsøker å hjelpe; -Det man også vet, er at har man en skade i hippocampus (se ordliste) har man ikke mulighet til å tenke på framtida. For når fortiden og minnene er borte, mister du evnen til å fantasere.

Eksellent senter

Slike ting sysler de med på Øya, ekteparet Moser. Og nå har de fått rammevilkår for å jobbe videre med disse mildt sagt vanskelige problemstillingene. Og de gjør det på en eksellent måte. Til høsten har Moser-ekteparet ledet sitt Senter for fremragende forskning i ti år. Til høsten skal Norges Forskningsråd vurdere nye sentre for den gjeve og også økonomisk viktige statusen, og spenningen er stor om forskerne på Øya vil få en ny tiårsperiode. Det hersker i hvert fall ingen tvil om at det er fortreffelig forskning som foregår i Norsk Hjernesenter, i bestrebelsene mot å nå målet: å forstå hjernen. Men ekteparet Moser er klar på at det ennå vil kunne ta litt mer tid.

-Det vil holde oss i aktivitet så lenge vi lever!

foto
Godis må til: Musene Thelma og Louise skal hjelpe post-doc Nils Borgesius med å finne ut om hjernecellene bidrar til stedsansen helt fra cellene er helt «nyfødte». May-Britt og Edvard Moser sjekker appetitten. Foto: jens petter søraa, Adresseavisen
foto
Rafal Czajkowski og Øyvind Wilsgård Simonsen (med maske) er i gang med å implantere en sensor på en rotte i forskningens tjeneste. Foto: jens petter søraa, Adresseavisen
foto
Thelma (eller var det Louise?) er forskningsmus, og dermed blant blant minoritetene i hjerneforsknings-laben, som teller rundt 200 rotter og noen få mus.