Det gikk ikke så bra da Tjorbjørn Jagland skulle bygge det norske hus. Den daværende statsministeren måtte innse at prosjektet falt i fisk. Nå tenker Jagland større og slår et slag for sin europeiske drøm. Fredsprisen til EU er som om Nobelkomiteen vil være med å bygge det europeiske hus.
Årets fredspris er en ny markering av at Nobelkomiteen under Jaglands ledelse tenker stort, utfordrende og kontroversielt. Det var en sterk hilsen til USA da Barack Obama fikk fredsprisen, og kinesiske myndigheter har ennå ikke kommet over prisen til Liu Xiobo. I år retter Jagland og Nobelkomiteen blikket mot den europeiske unionen, fredsprosjektet og de demokratifremmende prosessene. Begrunnelsen for tildelingen er i det alt vesentlige det historiske perspektivet: Seks tiår med fred i Europa.
I sin redegjørelse for tildelingen var Thorbjørn Jagland nesten ikke innom den dype krisen EU er inne i. Det er derfor nærliggende å tolke Nobelkomiteens beslutning dit hen at prisen ikke er ment å være en hjelpende hånd i en vanskelig tid. En slik støtteerklæring fra et søkkrikt land langt mot nord, ville dessuten kunne fremstå som i overkant naivt. For fredsprisen løser selvsagt ikke Europas problemer. Det er som å tro på julenissen, og det skal Nobelkomiteen passe seg for å gjøre – i hvert fall for ofte.
Nobels fredspris til EU i disse dager er nesten så politisk ukorrekt som det går an å bli. For det er ikke fred, men fravær av krig, som preger EU nå. Det er sosial uro, folkelige protester, massearbeidsløshet, gjeldskrise og dramatiske budsjettkutt. Det er ekstremisme og nasjonalisme i fremvekst, og en stadig tøffere tone mellom de fattige landene i sør og de rike i nord. Dessuten er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til den felles valutaens muligheter til å overleve.
Her hjemme er fredsprisen minst like politisk ukorrekt. Det blir nei-landet Norge som sier ja til EU. Aldri noen gang har oppslutningen om norsk medlemskap vært lavere. Prisen kan derfor oppfattes som absurd, slik nei-siden gjør. Men sett fra den andre siden, kan man si at EU-saken er så til de grader parkert på sidelinjen i norsk politikk at anledningen aldri har vært bedre.
Tidspunktet for tildelingen er uansett kontroversielt og vil bli heftig debattert. Svært mange år bakover i historien vil fremstå som bedre egnet for en EU-pris enn 2012. Det er derfor vanskelig å se helt bort fra at årets tildeling er et forsøk på å rette opp en unnlatelsessynd. Det er to priser, EU og Mahatma Gandhi, som Nobelkomiteen i årevis har hatt dårlig samvittighet for ikke å ha fått tildelt.
Mange vil mene at EU burde ha fått prisen før, kanskje særlig i etter at de sentral- og østeuropeiske landene ble innlemmet i unionen. EU som fresprosjekt har vært en ubetinget suksess. Det har et samlet Storting, også nei-partiene, markert med styrke.