Utstillingen i 1. etasje i restene av Høyblokken i regjeringskvartalet vil aldri bli noe valfartssted for høyreekstreme sympatisører med Anders Behring Brevik.

Det er jeg svært sikker på, etter å ha vandret sakte gjennom de fem rommene som tilsammen utgjør en utstilling mange har vært kritiske til, før de har fått sett den. Reaksjonene hos berørte og pårørende etter 22. juli-terroren jeg har snakket med, kan oppsummeres slik tidligere AUF-leder Eskil Pedersen gjorde det tirsdag ettermiddag: -Det er vondt. Men det er viktig at flest mulig ser utstillingen.

Målet med det som har fått navnet 22. julisenteret, er å invitere til læring og refleksjon, sa kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner da han orienterte pressen om utstillingen. Det er viktig at vi ikke glemmer det som skjedde denne sommerdagen i 2011, selv om det er vondt å bli minnet om det. Vårt land er ikke det eneste som har opplevd traumatiserende tragedier. Tyskland, USA og andre land tar vare på minnene om dramatiske og alvorlige hendelser i sin historie, slik at ofre og overlevende blir hedret og minnet, og slik at nye generasjoner får innsikt i det som skjedde. Det er ingen dyrking av det vonde, men det utfordrer til ettertanke.

Sterkest inntrykk gjør minnerommet. Her henger portrettene av 77 mennesker som alle mistet livet mens de enten var på jobb for sitt land, eller deltok i en uskyldig politisk ungdomsleir på Utøya. Det første bildet du ser når du kommer inn i det enkle rommet med de hvite veggene, er Trondheims-gutten Håkon Ødegaards vennlige ansikt. Han ble bare 17 år. Uansett hvor du står, møter du blikket til de som døde. Det er dem terroren mest egentlig handlet om, det var de som ble terroristens uskyldige ofre, og vi må eller kan aldri glemme dem. Det er disse bildene som sitter igjen i minnet og følelsene når du forlater utstillingen.

Det største rommet er viet en tidslinje på 17 meter. Den starter med overvåkingsbildene av den store hvite bombebilen som parkererer ved inngangen til Høyblokka, og ender med et enormt veggbilde av Utøya i kveldsmørket, etter at det hele er over. Mye av materialet er kjent fra mediene og fra rettssaken mot Anders Behring Breivik, men her er også nye bilder og opplysninger. Tidslinjen viser det som skjedde minutt for minutt. Her er twittermeldinger fra Oslo og fra Utøya, her kjenner vi igjen kaoset, frykten, uvissheten, vi ser bevisene på ressursene som ikke fant hverandre, slik Gjørv-kommisjonen konkluderte. Her er ogå et tidligere ukjent notat som statsminister Jens Stoltenberg laget seg. Der står det blant annet: "Én person pågrepet. Vedkommende er norsk" med strek under norsk.

Det var det ingen kunne tro. Terroristen var en av våre egne, ikke en muslim, slik de første spekulasjonene gikk ut på.

Sporene etter Breivik ligger i hele utstillingen, fordi det var han som var årsak til alt som skjedde denne julidagen. Men han er konkret tilstede kun gjennom de forvridde restene av bombebilen, og innholdet i fire små plastposer med beslag politiet gjorde da de pågrep ham. Transportkassen han brukte til våpen og ammunisjon på Utøya, er ikke med i utstillingen. Det er umulig å se for seg at dette skal kunne bli et sted å valfarte til for eventuelle sympatisører av den høyreekstreme terroristen. Det er ofrene, ikke Breivik, som har oppmerksomheten i denne utstillingen.

I det fjerde rommet kommer vitneforklaringene. Det er det eneste rommet hvor vi hører lyd. Her møter vi flere av de som overlevde, og som har svært sterke historier å fortelle, både fra regjeringskvartalet og fra Utøya. Det gjør et uutslettelig inntrykk å høre en ung gutt fortelle hvordan alle rundt ham ved Pumpehuset var døde eller døende, og hvordan han fortvilet prøvde å hjelpe sine kamerater. Rundt omkring i landet sitter unge mennesker som skal leve med minnene og sårene resten av livet. De fortjener også et stort rom i våre tanker.

Sist kommer så rommet som forteller om det seirende Norge, med store bilder av rosetogene og blomsterhavene. Om nasjonen som viste at vi ikke lar oss true til taushet eller passivitet av vold og terror. Her står også en bokhylle med litteratur knyttet til 22. juli. Mange bøker er allerede skrevet, men det er ennå plass til flere i hylla. Den hele historien om terroren som rammet det "uskyldige" Norge er ennå ikke fortalt.

Men utstillingen i rommene som alle er merket av bombeangrepet forteller på en verdig og neddempet måte om det som skjedde. Dette er bilder de fleste tåler å se, og de bør gjøre det.