I de siste dagene har vi fått et nytt eksempel på at det kan være utfordrende å se forskjell på venn og bekjent. I Entra-saken er ett hovedtema spørsmålet om investor Ketil Fjerdingen er så nært knyttet til Rune Olsø at han burde ha holdt seg langt unna prosessen med å finne ny toppsjef i det statseide eiendomsselskapet.
Hyttetur med innleid kokk, gjest i bursdagsfest, tette forbindelser i styrer og næringsliv er noe av historikken som nå kommer frem. Disse årelange forbindelsene reiser spørsmål om habilitet, men også om troverdighet.
Entra-saken er bare én av flere lignende rollekonflikter vi har hatt den siste tiden. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres bevilgninger til nordområdesatsing ble heftig diskutert. En av dem som fikk milliontilskudd, hadde hatt nære forbindelser med Støre. Men venn?
Tidligere politidirektør Øystein Mæland føler seg presset ut av jobben han nettopp hadde begynt i, fordi justisminister Grete Faremo sto ham for nær. Statsråd Audun Lysbakken måtte gå fordi hans departement var for slepphendt med pengestøtte til aktiviteter i eget ungdomsparti.
Noen få eksempler som likevel kan se ut som et mønster. De kan gi grobunn for mistanken om at vi er et lite land som ledes av en enda mindre bekjentskapskrets.
Om Norge er et lite land, er Trondheim også en liten by. Mange i lederstillinger omgås regelmessig. Man møtes på de samme seminarene, man deltar i de samme diskusjonene, man knytter forretningsforbindelser og noen sitter i hverandres styrer. Vår avis har belyst saker som har skapt opphetet diskusjon om for tette bånd og rolleblanding.
Det å ha et stort og viktig nettverk, verdsettes høyt av mange. Noen har et særlig godt rykte i så måte. Andre tar etter, uten nødvendigvis å ha de samme kvalifikasjoner til å håndtere det med eleganse og klok distanse. Jobb, bekjentskap og vennskap glir over i hverandre. Det er utfordrende og kan handle om både habilitet, integritet og troverdighet.
Jeg har deltatt i noen diskusjoner om dette og notert meg noen situasjoner som går igjen.
Den første kan kalles «venn og venn, fru Blom».
De fleste vil vel forbeholde seg retten til selv å avgjøre hvem man betrakter som sin venn. Noen har en stor vennekrets. Andre sier at de kjenner mange, men har få venner.
Er felles hyttetur nok? Kan det å takke ja til hyggelige invitasjoner være problematisk?
Det vil etter min vurdering være helt feil å si at all kontakt ut over det helt forretningsmessige skaper habilitetskonflikter. Men dersom kontakten blir tett nok og forbindelsen som oppstår skaper bindinger og avhengighet, kan det stille seg annerledes.
Det viktigste er likevel å svare godt på dette spørsmålet: Når kan det utad skapes et bilde av en tett og nær forbindelse som svekker troverdigheten og at kameratskap og gjensidig avhengighet er viktigere enn saklighet?
Så må det likevel være helt legitimt å finne alliansepartnere når man ønsker å oppnå noe man mener er viktig og som man tror på.
Et annet utsagn som går igjen, er «i et lite miljø er det umulig ikke å kjenne mange».
Mange maktpersoner møtes ofte og i flere ulike sammenhenger. Noen utmerker seg med sin kunnskap og dyktighet og er derfor attraktive som medarbeidere, partnere eller styremedlemmer.
Ingenting av dette er i seg selv problematisk. Men det er samtidig nødvendig å minne om at det i slike tilfeller er grunn til å stille større krav til formell ryddighet, ikke mindre.
En tredje gjenganger er at «man er nøye med hvilken hatt man har på».
Det er selvsagt mulig å skifte roller og posisjoner, samtidig som man ivaretar hensynene til ryddighet og habilitet. Det er for eksempel mange som har det daglige ansvar for en virksomhet og som sitter i styret i en annen. Så lenge man ser mulige interessekonflikter og trer til side når disse ikke lar seg kombinere, opptrer man formelt korrekt.
Men det kan være krevende å formidle utad at interessefellesskap og interessekonflikter ikke påvirker de avgjørelser som blir tatt. Derfor er ikke alltid formell ryddighet nok. Man må rett og slett unngå for mange hatter i samme skap.
Jeg har også hørt denne: «men hensikten var god».
På reise kan jeg av og til bli møtt med begrepet «trøndermafiaen». Det kommer gjerne frem når våre politikere, organisasjonsledere, bedriftsledere og sentrale institusjoner gjør en god jobb på vegne av byen eller regionen.
Jeg kan reagere sterkt på det. Det må være mer enn tillatt å kjempe for interessene til landsdelen man hører til! Hvor ofte kunne vi ikke ellers snakket om «Oslo-mafiaen»? Eller «veimafiaen» fra Vestlandet?
Men også legitim utøvelse av makt og påvirkning stiller tydelige krav til ryddighet.
Habilitet er tydeligst definert. Når en person har personlige interesser i en sak, eller på annen måte ikke kan behandle en sak upartisk, regnes man som inhabil. Regler om dette finner vi flere steder i lovverket.
Ofte er det en utfordring at den enkelte ikke anser seg som inhabil, mens omverdenen kan ha andre tanker om det. Tvilstilfellene er så mange og vanskelige at selv jurister må bruke eksperter for å avklare sin situasjon.
Da må regelen være at man ikke balanserer på grensen, men holder seg godt innenfor det habile.
Integritet handler gjerne om den enkeltes uavhengighet. Står man fritt til i å fatte avgjørelser og gjøre valg til beste for den virksomhet man er satt til å tjene?
Troverdighet er det mest uklare begrepet. Det handler særlig om måten man blir oppfattet av andre på: velgere, kunder og samfunn. Man kan bidra til å styrke eller svekke sin eller virksomhetens troverdighet. Men kontroll over andres oppfatning kan man ikke fullt ut ha. Det å betrakte seg selv utenfra, fra ulike vinkler, er en meget krevende øvelse. Man må særlig ta høyde for hvordan en selv eller ens handlemåte kan bli oppfattet, selv om man objektivt sett skulle ha alt på det tørre.
Det er legitimt å søke posisjoner og makt. Det er nødvendig å knytte kontakter for å kunne løse krevende oppgaver. Det er prisverdig å gjøre det beste for sin virksomhet, sitt fagfelt, sitt interesseområde eller sitt lokalsamfunn. Men bare om man samtidig tar hensyn til egen habilitet, integritet og troverdighet.
Vi som arbeider i en medievirksomhet, diskuterer jevnlig disse temaene. Da jeg begynte som journalist, ble det regnet som en naturlig fordel å motta gratistilbud på reise, kulturarrangement med mer. I dag er alle slike favører ryddet bort.
Tale og skriveføre journalister kan være attraktive i mange sammenhenger. Vi har innført tydelige krav til meldeplikt og vi har regler for at man ikke kan dekke saker der man kan private interesser. Eller sterke meninger om. Vi drøfter regelmessig hvordan vi kan unngå for sterke bindinger til kilder vi må ha tett kontakt med.
Redaksjonen mottar mange og hyggelige invitasjoner. Når de ikke på saklig måte kan knyttes til vårt arbeids- og samfunnsoppdrag, må vi takke høflig nei. Det avgjørende er ikke om vi selv betrakter oss som uavhengige, men om vår journalistikk er troverdig i lesernes øyne.
Disse dilemmaene er ikke nye. De har alltid vært der. Men vår nye medietid setter disse grensene på nye prøver. Blant annet fordi våre bevegelser synes bedre gjennom sosiale medier.
I offentlig virksomhet gjelder strenge krav til ryddighet, rettssikkerhet og likebehandling. Når stat og kommuner står som dominerende eiere i næringsvirksomhet på en lang rekke områder, flyttes lignende krav til disse virksomhetene. Da handler det om forvaltning av fellesgoder.
Entra-saken er et eksempel på nettopp dette. Det er derfor ansettelsesprosess og lønns- og arbeidsvilkår for toppsjefen i selskapet nå blir saumfart av en samlet presse. De involverte har problemer med å svare på alle spørsmålene.
Åpenhet og ærlighet er ikke alltid nok. Men det kan være til god hjelp.