Dermed øker kirkens folk presset på en regjering som synes at vi allerede tar imot nok flyktninger fra det borgerkrigsherjede Syria. Kirkemøtet slutter seg til den store gruppen av frivillige organisasjoner som krever en nasjonal dugnad for å øke vårt engasjement for syrerne. I helgen vedtok også regjeringens samarbeidspartner Venstre en uttalelse med samme innhold. Partiet støtter kravet om å ta imot 10 000 flyktninger fra Syria.

Regjeringen har til nå lagt seg på en beskjeden innsats overfor flyktninger fra landet som har vært herjet av borgerkrig de siste fire årene. Årlig har vi tatt imot 500, mens Sverige allerede har gitt opphold til 60 000. Et flittig brukt argument fra regjeringspartiene er at det er bedre å hjelpe syrerne der de er. Det mener Kirkemøtet ikke holder.

- Dette faller på sin egen urimelighet, sa Oslo-biskop Ole Kristian Kvarme i debatten mandag. Han viste til at kapasiteten i flyktningeleirene i nabolandene er sprengt. I et lite land som Jordan utgjør flyktningene fra Syria nå mellom en fire- og en femdel av befolkningen.

Tilsammen er 12 millioner syrere på flukt. De fleste internt i landet, mens omlag 4 millioner er flyktet til utlandet, 95 prosent av dem til nabolandene. De færreste vil opponere mot beskrivelsen av situasjonen som vår tids verste humanitære krise. Det er kvinner, barn, gamle, syke, funksjonshemmede og folk fra religiøse og etniske minoriteter som lider mest.

Kirkemøtet er ikke minst opptatt av sine trosbrødre, som i mange deler av landet blir fordrevet av terrororganisasjonen IS. Men kirkefolket er bekymret for alle som lider under de vanskelige forholdene. Kirkemøtet poengterer at flyktningene skal plukkes ut på et rent humanitært grunnlag. Det kan oppleves som kontroversielt for myndigheter som har nektet å ta imot flyktninger med spesielle behov, som for eksempel funksjonshemninger. Begrunnelsen for dette har vært at kommunene ikke har kapasitet til å stille opp med tilbud til slike flyktninger.

Norske myndigheter er med rette blitt kritisert for å være smålige når det gjelder holdningen til syriske flyktninger. På 1990-tallet klarte Norge på kort tid å ta imot 15000 flyktninger fra Balkan. Kirkemøtet viser til dette som et eksempel på at Norge er i stand til å ta et krafttak bare viljen er tilstede. Det er skammelig at den ikke er det overfor de som flykter i og fra Syria.

Det er nok ikke denne typen saker mange politikere ønsker at kirken skal bry seg med. Mens Kirkemøtet selv har gitt seg selv et oppdrag om være tydelig og engasjert i samfunnsdebatten, er kirkens kritikere opptatt av at den ikke må bli for politisert. Sist dette ble sagt, var i kirke- og kulturminister Thorhild Widveys hilsen til Kirkemøtet under åpningen før helgen. Da advarte hun tydelig kirkefolket mot å ta for mye del i den politiske diskusjonen. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap, poengterte hun.

Det har hun forsåvidt rett i. Men kirken er også et verdifellesskap. Derfor er det en selvfølge at en kirke som vil være relevant i sin tid, engasjerer seg i spørsmål som handler om verdispørmål og om å hjelpe mennesker i nød. Det må politikere som Widvey tåle. Hun og hennes regjeringskolleger må regne med å bli mer irritert i tiden som kommer. Biskoper som går i tog for et rettferdig klimaforlik, og et Kirkemøte som også vil vedta en uttalelse mot søndagsåpne butikker, er noe politikeren må forholde seg til.

Norske myndigheter må være villig til å lytte til alle som kommer med viktige innspill i dagens debatt og krav om en nasjonal dugnad for syriske flyktninger. Det er nå på tide at regjeringen legger småligheten til side.