Jeg hadde forbannet både snø og familie, som forventet at jeg skulle hutre meg ut i denne kulden og pløye vei fra inngangsdøra og ut i gata. Hvite filler, blåmandag og blåfrossen mann. Seks meter med sutring og klaging.
HVEM ER DIN HVERDAGSHELT? Del din historie - og les om andre helter her.
Naboen borti gata var i god driv nå. Jeg kunne sikkert liret ut ei glose eller to om ok smøreføre, men dette var ikke dagen for å snakke om været. Nå så jeg bare enden av snøskuffa hans. Først i ettertid så jeg den usynlige kappa.
Han var på vei mot den ganske så bratte stien som leder opp til barneskolen og barnehagen. Satans føre, der også. Noen småtasser tuslet forbi postkassen min, på vei i samme lende. Bedre at de sliter seg opp bakken, fremfor å gå den lange veien rundt, med dårlig skodde biler og sparsommelig belysning.
Inne i gangen proklamerte jeg at alle rømningsveier nå var skrapet fri for is og snø, og undret meg samtidig over naboens lette steg og snøskuffe.
En av ungene hans er avhengig av rullestol for å komme seg til og fra skolen, og om sommeren seg jeg dem tidvis sammen på vei opp stien. Men nå var han alene. Hvem trosser denne snøfokka unødvendig og med skuffe?
- Vet du ikke hvor han skulle? spør madammen.
Jeg ble svar skyldig. Heldigvis kunne mine røde kinn forklares med kulda, men det var ikke tvil om at dette var noe jeg burde visst svaret på.
- Hvem tror du fjerner all snøen fra stia om vinteren, slik at både rullestol og vi kan komme oss trygt denne veien?
Takk, kjære hverdagshelt!