Søndag sendes siste episode av «Kampen om tungtvannet», den største dramasuksessen til NRK på årevis. Det blir interessant å se om slutten går lenger enn resten av serien i å få fram nyansene, gråsonene og omkostningene rundt det som lenge har vært kjent som en av de mest spektakulære norske heltedådene. Formidling av krigshistorie til nye generasjoner har serien utvilsomt lyktes i.
Tirsdag var den internasjonale Holocaust-dagen. I den anledning viste NRK2 dokumentaren «Night Will Fall». Filmen er tilgjengelig på nettsidene til statskanalen i noen uker, og er på flere måter en av de mest interessante og skremmende dokumentasjonene av 2. verdenskrigs grusomheter – og etterkrigstidens situasjonsbestemte lys.
«Night Will Fall» eller «Møtet med dødsleirene», er bygd rundt levende bilder tatt av soldater fra Storbritannia, USA og Russland da de frigjorde konsentrasjonsleire under 2.verdenskrig. Filmen viser hva som møtte soldatene da de kom til for eksempel Bergen-Belsen og Dachau.
Bildene skildrer også hvordan tyske soldater, fangevoktere og sivile som bodde ved leirene tvinges til å se på og rydde opp. Som for å vise: Se hva dere har gjort. Uforglemmelige, grusomme bilder av hauger av lik og utmagrede overlevende. Systematiske lagre av hår, tenner og gjenstander fra fanger.
Dokumentasjonen av systematisk grusomhet og sterke møter i ettertid med soldatene som frigjorde leirene, gjør «Night Will Fall» til essensiell krigsfilm. Sett med dagens øyne har den også et annet rystende element: At den ikke har blitt vist før nå. Filmen har ligget lagret
i nesten 70 år.
I stedet for å vise verden og særlig tyskerne dokumentasjon av Holocaust
i levende bilder, ble filmen lagt bort. Årsaken, forklares det, var at i etterkrigstid preget av apati i Tyskland og vestlig frykt for at landet skulle nærme seg Russland, ble det ansett som lite gunstig å vise en «redselsfilm». Dessuten ville ikke britene at filmen skulle bli brukt i Israel-spørsmålet.
Som Marte Michelets dokumentarbok «Den største forbrytelsen» i fjor fikk fram dimensjoner ved krigshistorien som offentligheten i tiårene etter krigen ikke ble gjort bredt oppmerksom på, framstår «Night Will Fall» som dokumentasjon som bidrar til å kaste viktig lys over så vel krigen som etterkrigstiden.
Dokumentarfilmskaperen Marcel Ophüls blir neste uke hedret av filmfestivalen i Berlin for sitt livsverk, med nypremiere på dokumentaren om Nürnbergprosessene «The Memory Of Justice» (1976). Hans beste krigsdokumentar, «The Sorrow & The Pity» (1969) forteller med øyenvitneskildringer fra franskmenn og tyskere hvordan det egentlig var under krigen i Frankrike. En så rystende dokumentasjon av blant annet folkelig fransk antisemittisme og samarbeid med tyskerne, at filmen ble forbudt i fransk skole til langt utpå 80-tallet.
For oss som vokste opp på 70- 80-tallet i Norge var krigen mest synlig gjennom bunkere i nærmiljøet og historier som fortalte at Rinnan, NS og Quisling var fæle, mens Max Manus og heltene fra Telemark var gode. I dag er det lettere å se hvor komplekst bildet var. At alt ikke var bedre under krigen, som Ole Paus synger. Tvert imot.
