Da jeg var barn, gikk vi aldri i kirka på julaften. Ikke det at ateismen rådde, vi gikk rundt juletreet og sang alle de kjente julesangene. Men istedenfor kirkebesøk, hadde vi en annen tradisjon.
Julaften gikk far på kafé med barna, mens mor uforstyrret kunne legge siste hånd på arbeidet med julemat og julepynting. Far fikk seg et glass øl, og vi ungene koste oss med brus og kake. Enslige menn utgjorde det øvrige klientellet. Det høres kanskje stusslig ut, men det var det slett ikke. Vi visste ikke om noen annen måte å fordrive tiden på mens timene sneglet seg mot selve den store kvelden.
Pliktløpet med kirkebesøk hadde vi jo allerede gjort unna noen dager tidligere, i skolens regi. Nei, Jernbanekafeen, i andre etasje i den gamle stasjonsbygningen, var høytid mer enn nok for oss. Å få en flaske Fanta var jo stort i seg selv, og så satt vi i forventningsfull spenning mens vi tegnet hverandre og utsikten mot Kanalen. I en kasse på loftet fant jeg min fars skissebøker. Her hadde han limt inn våre «kunstverk» ved siden av sine egne tegninger.
Dette var midt på 1960-tallet, og det var snø i gatene da vi ruslet ut til Singsakertrikken som hadde endeholdeplass utenfor stasjonen. Det var Erik Bye på tv, og antallet julegaver var akkurat passelig. Ingen hadde ennå begynt å bekymre seg over kriser med klima eller flyktninger. For oss barn var verden fremdeles trygg og forutsigbar, «Glade jul» og «Deilig er jorden» kunne synges uten at det skurret.
Bare få år senere kom uroen snikende. Jeg orket ikke å se årsoppsummeringen på NRK nyttårsaften. Det ble altfor mange amerikanske B52 bombefly i uskarp svart-hvit silhuett over Vietnam. Altfor mange dystre rapporter om den forestående atomkrigen mellom USA og Sovjet.
Da var det bedre å stikke seg unna med en av julegavene, kanskje en ny bok om Hardyguttene, eller en i serien om «Den ensomme rytter». Min fremtidsangst var nok større da enn nå. Det burde kanskje vært omvendt.
Det kan ha vært julen 1968 eller der omkring. Som året før, var «Hvem Hva Hvor» en av gavene. Hardyguttene fant alltid enkle løsninger, i «Aftenpostens aktuelle oppslagsbok» handlet det om problemer. Her kunne jeg for første gang lese om drivhuseffekten, om at økte mengder utslipp kunne komme til å varme opp hele jorden, og at det kunne bety trøbbel. Jeg kan fortsatt se for meg den fargerike grafikken med oversvømte landområder.
Enkelte var opptatt av drivhuseffekten mye tidligere. Svante Arrhenius publiserte allerede i 1896 avhandlingen «Om karbonholdig lufts påvirkning på overflatetemperaturen». Han og de få andre som interesserte seg for dette, mente imidlertid at effekten var positiv fordi den ville forsinke en ny istid.
I løpet av 1970- og 80-årene ble problemstillingen mer og mer aktuell og anerkjent. Vi har med andre ord vært klar over en mulig klimakrise i 30-40 år, uten å gjøre noe annet enn stadig å slippe ut mer klimagasser. I år har vi fått en internasjonal avtale som det tydeligvis er verdt å sprette sjampanjeflasker for. Alle er glade, for en avtale er bedre enn ingen avtale.
Men er det virkelig mulig å stanse det menneskeskapte hurtigtoget som alltid øker farten? Går alt til helvete? Eller skal vi heller høre på den svenske folkehelseprofessoren Hans Rosling? Han som overrisler oss med oppløftende statistikk som viser at aldri har verden vært et bedre sted. Ja, jeg vet at han snakker mest om helse og økonomi, men likevel, det er viktig å minne om at noen piler peker rett vei også.
LES OGSÅ: Hvorfor er det så vanskeilig å redde miljøet?
Nå har jeg tatt inn juletreet, og ribba er klar. Vi skal synge «Deilig er jorden». Det er fint å holde tradisjoner i hevd. Akkurat på julaften burde vi stenge verden ut og synge gamle julesanger uten å tenke på stemningsdrepende ord som «klimakrise». Hadde det enda vært snø utenfor stuevinduet! Da skulle jeg klart å innbille meg at alt er som det skal være.
Jeg skulle gjerne tatt opp igjen tradisjonen med tegnebok på en stille jernbanekafé, men det blir straks verre å skru klokka tilbake til den tiden da klimakrise bare var en science fiction-aktig tegning i «Hvem Hva Hvor». Til den tiden da det ennå var god tid til å handle – og da jula fortsatt var hvit.
LES OGSÅ: Julehandelen som endte i kirka
