Antall drepte palestinske barn? Torsdag i forrige uke var vi oppe i 240. Så stiger tallet mot 400 og i dag, torsdag 7. august, skriver Dagbladet at minst 415 barn er drept.
Hvor mange kan vi tåle?
Hvor høyt blir antallet før det blir uoverstigelig? Før vi mister oversikten, ansiktene, navnene, livene bak dem? Moren som har båret dem? Faren som har kjeftet på dem, passet på dem, ledd med dem. Bestefaren, søsknene, skolen, klassene de gikk i?
Når blir disse livene, familiene, dødsfallene bare nummer i rekken?
415 barn på noen uker.
Brian Eno skriver i en e-post: I dag så jeg et bilde av en gråtende palestinsk mann. Han holdt en plastikkpose i hånden. Den var full av kjøtt. Den inneholdt sønnen hans. Barnet var drept i et israelsk angrep. Kjøttet var skrelt av beina på barnet, slik beskriver Eno det.
Så hvor gammel var gutten?
Og hva het han? Hassan, Issa, Wahel?
Han var tre kanskje, eller åtte. Hvor lite må et barn være før du får det ned i en sekk? Eller hvor ødelagt? Hvor sønderskutt?
Senere i mailen får barnet et navn. Gutten het Mohammed Khalaf al-Nawasra. Han ble fire år gammel. Og det er en slags lettelse ved det. At denne sekken med kjøtt får et navn, en alder. Som om det finnes et slags hvilested i det. Eller en verdighet.
Sykehusene i Gaza melder om at mange av de barna de har i sin varetekt ikke er til å redde. Eller at de med sitt utstyr og sin bemanning ikke klarer å redde dem. Jeg tenker: Hva blir det endelige tallet? Hvor mange amputasjoner, foreldreløse, brorløse, blinde? Knust under betong, skutt på kloss hold, revet i filler av artilleri og granatregn. Tatt ut i droneangrep. Venner, søskenflokker, hele familier. Hastig begravd i en liten trekiste, lagt ned mellom armeringsjern. Liggende i en fryser i vente på at det skal bli tid, fred, muligheter for å legge det til hvile.
I dag begraver Gaza sine døde.
Hvor mange graver skal graves før alle etterlatte har en grav å gå til?
Kan en forbrytelse bli så stor at vi ikke kan fatte den, bære den, lære av den?
Jeg sitter på et hotellrom i Oslo og ser ut på operaen. Området rundt Oslo S er en byggeplass. Det er heisekraner, gravemaskiner. Det spuntes og bygges. Turistene går i en jevn strøm gjennom grusen og anleggsarbeidet over til operaen. Det er sol på fjorden. Ferjene går ut til øyene. Hennig-Olsen selger sin is.
På nettet finner jeg et bilde fra Gaza by.
Det er et sommermotiv. Tre barn i lek i et badekar. Bak dem er himmelen så blå som en himmel kan bli.
Den mellomste har et blått lekespann. Frydefullt tømmer han vann over seg og de to andre. De sitter på toppen av det som en gang var et hus. Betongen ligger i flak. Kanskje var det deres hus. Kanskje er de søsken. Jeg vil gi dem et navn. Jeg kaller dem Sara, Issa, Ibrahim.
Bak dem stikker armeringsjern opp. Her er brutte antenner, en rusten bøtte, restene av en vanntank. Over en bjelke henger et teppe til tørk.
Slik er det: Mens turistene strømmer gjennom hjertet av Velferds-Norge, forsøker Gazas barn å vaske av seg krigen.
Slik er det: Over fire hundre barn er drept, men disse tre lever. I ruinene av det som var huset deres, fortsetter de. Kanskje er denne leken det endelige tegnet vi trenger. På motstand. På motstandskraft. Vi er ikke slått, sier bildet. Vi er ikke kjøtt i en sekk. Vi lever. I denne ruinen, i dette badekaret, i denne latteren fortsetter vi.