Er primærhelsetjenesten i stand til å møte denne utfordringen?

I Stortingsmelding 16 (2002/2003) om folkehelspolitikken er et av de overordnede mål å redusere helseforskjeller i befolkningen.

Samtidig vektlegges en kvinnestrategi, barn/unges helse og psykisk helse. En sammenhengende tiltakskjede er også et uttalt mål for helsetjenesten, da en vet at overganger fra et nivå til et annet utgjør svake ledd i kjeden. Framtidens barselomsorg vil være en prøvestein på om disse målsettingene er mer enn ord.

Graviditet og det første barnet betraktes som en sentral overgangsperiode i livet, og de fleste kulturer definerer barseltiden til omkring førti dager hvor skikker knyttet til kosthold, isolasjon, avlasting og hvile står sentralt. Et nytt individ kommer til verden og omsorgsrelasjoner etableres. Å bli foreldre er en overveldende opplevelse for begge parter i et parforhold. Den økte følsomheten mange kvinner opplever, kan ses på som en forberedelse til de bånd som skal utvikles mellom mor og barn. Den tidlige tilknytningsperioden danner grunnlaget for den senere foreldre-barn interaksjonen, og familien trenger ro og støtte i denne prosessen.

Mors ønske og bekymring for å kunne gi sitt barn god og tilstrekkelig ernæring er grunnleggende den første tiden.

Morsmelken kommer i gang fra 1.-3. døgn, raskere hos flergangsfødende enn hos førstegangsfødende. Barselkvinnen trenger mye støtte i sin nye rolle, og følelsen av å mestre denne oppgaven er viktig. Undersøkelser viser at psykiske plager etter fødsel er mer vanlig enn mange tror, og det anslås at flere tusen norske barselkvinner vil være plaget av nedstemthet og depresjon årlig. De fleste ammeproblemer debuterer de første ukene, og nyere studier har vist sammenheng mellom depresjon og ammeproblemer. Det er derfor viktig å sikre at mødrene har hjelp lett tilgjengelig hvis slike problemer oppstår. Dårlig psykisk helse hos mor kan påvirke barnets utvikling negativt, og kan medføre tilknytningsproblemer.

Barnets tidlige ernæring settes i sammenheng med stadig flere forhold senere i livet. Grunnlaget for helsen i voksenlivet starter allerede her. Verdens helseorganisasjon (WHO) har valgt brysternæring som et satsningsområde, og anbefaler fullamming til barnet er 6 måneder. Norske mødre har tradisjonelt vist stor vilje til amming, og Norge har likt å se på seg selv som et land langt framme på dette området. De nyeste tallene viser imidlertid at mens nesten alle barn fullammes rett etter fødselen, er det fortsatt bare ca 15 prosent av mødrene i Norge som fullammer når barnet er 1/2 år, og like mange har sluttet helt.

Samtidig går liggetiden ved norske barselavdelinger stadig nedover. På grunn av økonomiske innstramminger har nå blant annet St. Olavs Hospital sett seg nødt til å redusere liggetiden, fra et gjennomsnitt på over fire dager for bare få år siden, til nå 48 timer for ukompliserte flergangsfødende. På disse to døgnene skal grunnlaget for et framtidig livslangt foreldreskap legges, inkludert en stabil ammesituasjon for mor og barn.

Er så en dag eller to fra eller til så mye å bråke om? De første dagene etter fødselen er en sårbar tid. Begrepet barseltårer er velkjent og normalt (oppstår hos mellom 50-80 prosent), og varer to-tre døgn. I denne viktige overgangsperioden med en skjerpet psykisk følsomhet, sosial endringsprosess og der kroppen fremdeles er i store endringer, blir mor og barn sendt heim.

Er et langt opphold på en barselavdeling svar på alle utfordringer en nyfødt familie står overfor? Nei, selvfølgelig ikke - men vi vil hevde at en nedbygging ett sted i tiltakskjeden forutsetter økt innsats i et annet ledd.

Målsettingen som ligger bak beslutninger om tidlig heimreise er ikke å øke kvaliteten på barselomsorgen, men tiltak for å spare penger i en vanskelig økonomisk situasjon. Sykehusene praktiserer forskjellige liggetider, og nasjonale retningslinjer som regulerer dette mangler. St. Olavs barselavdeling har gjort en stor innsats for å kvalitetssikre innholdet i de få tilmålte timene etter en fødsel, og helsesøstertjenesten i Trondheim kommune har tatt utfordringen og endrer nå sine rutiner for oppfølging, blant annet gjennom tidligere hjemmebesøk. Begge etater viser stor vilje og evne til å minimalisere de mulig uheldige konsekvensene av tidlig utskriving.

Sykehuset sparer altså på omleggingen, men kommunen er så langt ikke tilført tilsvarende ressurser. Tvert imot uttrykker Norsk Sykepleierforbund (Adresseavisen, 27/11) sterk bekymring over den manglende prioriterting av helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen generelt, samt den manglende innsatsen overfor barn og unge spesielt, som kommer til uttrykk i Trondheim kommunes budsjettplan for 2008-2011. Oppslag i media forteller oss om mangelfull jordmordekning i svangerskapsomsorgen, der bare halvparten får den jordmoroppfølgingen de ønsker og etter lovverket har krav på. I sin veileder påpeker Sosial og helsedirektoratet helsestasjonens ansvar i denne viktige fasen i livet, og den inneholder anbefalinger om hjemmebesøk, barselgrupper og foreldreveiledning. Redusert liggetid er en stor utfordring for primærhelsetjenesten, og kommunene må settes i stand til å ta vare på barselkvinnene og de nyfødte ved å øke jordmor- og helsesøsterstillinger.

Sett i global sammenheng har norske barn god helse. Likevel vet vi at det er økende forskjeller i landet. Dette anses så vidt bekymringsfullt at Folkehelseinstituttet nylig har utarbeidet en rapport om sosial ulikhet, og der barns første uker er viet spesiell oppmerksomhet. Barn er en sårbar gruppe og er ekstra utsatt for endringer i familiens levekår. Fødsel og foreldreskap er en kritisk periode i menneskers liv, og et svekket tilbud til nybakte familier vil kunne forsterke tendenser til ulikhet.

Grupper som er sårbare fra før blir satt i en enda mer utsatt situasjon.

«Hånden som rører vuggen, styrer verden» sier et gammelt nordisk ordspråk. En svekket barselomsorg kan få store folkehelsemessige konsekvenser. Det er viljen til å prioritere omsorgen for våre barn i dag som sier oss hvilken framtid vi kan forvente som samfunn. Det er nå opp til oss om vi vil sette primærhelsetjenesten i stand til å påta seg denne viktige oppgaven i starten av barnas liv. Det krever mer enn god vilje og nye rutiner.