Nå følger Steinar Smevoll (67) sin siste 7. klasse på Utleira skole, 42 år etter han kom til skolen.
– Det passet bra å slutte samtidig som dem nå, sier Smevoll.
Han forteller at flere av elevene har bedt ham bli med dem over i ungdomsskolen. Men han har andre planer nå. Han har nettopp fått sitt fjerde barnebarn, han og kona har hytta i Rindal og kanskje blir det tid til å rydde litt i hjemmet på Tiller i Trondheim.
– Det er alltids noe å gjøre.
Åpent med entusiasme
Den 190 centimeter høye læreren skrider gjennom korridorene på skolen han har jobbet ved siden den var ny, i august 1974. Det vennlige smilet er alltid på lur bak barten.
Utleira skole var en av landets første åpne skoler, sammen med Brundalen skole som hadde åpnet året før. Kjennetegnet for begge byggene var store arealer og få vegger. Det satte både elever og lærere på prøve. Smevoll var 25 år gammel, og hele staben var ung. Rektor Odd Egil Wanvik, som døde i mars i år, var 40 år og «gammel», minnes Smevoll.
De unge lærerne hadde gått på kurs i klasseledelse i åpent landskap, men de var spente før skolestart, medgir han. Smevoll hadde lærerskole fra Bodø og ett år som lærer i Bjugn på CV-en før han tok til på Utleira.
– Vi var ivrige og entusiastiske. Vi kunne undervise på hver vår side av ei lita tavle som delte et areal. Jeg skrev på den ene siden, mens kollegaen skrev på den andre sida. Men vi samarbeidet mye og planla godt. Vi måtte kjøre opplegg samtidig. Vi kunne ikke synge i den ene klassen og ha matematikk i den andre. Vi ble «tvunget» til samarbeid, forklarer han.
– Åpne løsninger er omdiskutert, hvordan opplevde du det?
– Vi følte at vi forstyrret hverandre, og etter hvert som tiden gikk sperret vi oss inn mer og mer. For i starten var det amfi i midten og fullt av åpne arealer hele veien. Du hørte alle trinn. Etter hvert forlangte vi å få skiller mellom klassetrinnene. Det har vel blitt mer og mer lukket, sier han.
Alt skal dokumenteres
– Hvordan har jobben forandret seg siden du begynte?
– Vi var mye mer på jobben. Vi møttes nesten hver ettermiddag og kveld for å planlegge spennende og morsom undervisning. Og vi samarbeidet både på trinnet og på tvers av trinnene. I dag er det altfor mye papirarbeid, møter, rapportskriving og måloppnåelse som skal dokumenteres. Alt skal skriftliggjøres så veldig, og det tar mye tid. Ledelsen er også opptatt av det. De har pålegg ovenfra, og planer skal være klare om det kommer tilsyn, sier 67-åringen.
– Men humøret har du i behold?
– Ja, det må en ha. Og jeg tror det viktige for å holde ut er å ha et stabilt godt humør og å være i fysisk god form. I tillegg har jeg vært heldig med greie elever, trivelige kolleger og positive foreldre som har hatt trua på meg. Det betyr mye.
På landslaget
Smevoll er født og oppvokst i på Løkken i Meldal og gikk på ski og skøyter i barne- og ungdomsårene. Som 20-åring, da han gikk på lærerhøgskolen i Bodø, oppdaget han at han var særdeles kjapp i beina. Plutselig var han friidrettsutøver og i 1973 var han på landslaget. Favorittdisiplinen var 400 meter, med personlig rekord på 47,80. Kretsrekorden sto til 1993 da OL-vinner Vebjørn Rodal tok den. Men idrettskarrieren ble kortvarig. Han ble plaget av skader, og etter hvert fikk jobb og familieliv førsteprioritet.
– Har ungene forandret seg siden du begynte i skolen?
– Ja, jeg synes dagens unger er fryktelig opptatt av sosiale medier, og å ha en posisjon der. De er stillere og vanskeligere å få med i timene. Min opplevelse er at ungene var mer kreative, spontane og utadvendte før. De hadde ikke det presset om hva som står på nettet. De snakket med hverandre, sier han.
Men alt var ikke nødvendigvis bedre før. Sist torsdag var det avslutningsforestilling og på epost skriver en entusiastisk Smevoll: «En storveies avslutningsforestilling viste imidlertid en svært flott side av elevene. Det varmer!»
Det er ikke lett å gi et eksakt svar, men han regner seg frem til at det er rundt 1500 elever som han har hatt hver uke og som han «kanskje bør kjenne». For det er ikke alltid lett å huske alle når gamle elever hilser på. Nå opplever han også at tidligere elever kommer med sine unger til skolen.
– Det er artig når de kommer og jeg kan si «nå skal vi snakke om ditt barn».
Favorittfagene har vært naturfag, matematikk, gym og sløyd. Trikset er ta med seg og vise frem noe til barna, mener den rutinerte læreren.
– Det kan være en vanlig stein. Men en må knytte en liten historie til det. Og så må du by litt på seg selv, sier Steinar Smevoll.
