foto
Thomas (11), Elisabeth (8), Kristine (5), Kjetil og Beata er en familie som kan mye om det som lever i lufta og i vannet. Kunnskapen gir kjærlighet. Og kjærligheten vil motivere til å ta vare på naturen. Det er Kjetil Aadne Solbakkens private strategi. KLIKK PÅ PILENE FOR Å SE FLERE BILDER Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Elisabeth (8) er det barnet som, til nå, er mest interessert av ungene. Hun kjenner nokså mange arter etterhvert, og slår opp i fugleboka for å være sikker. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Tjelden er svart når den står og hvit under når den letter. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Kristina (5) og Thomas (11) i observasjonstårnet i Gaulåsen for å se på fugler. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Stæren har kommet tilbake. Her fotografert igjennom teleskopet. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Thomas (11), pappa Kjetil, Kristine (5), Beata og Elisabeth på kveldstur ved Gaulåsen for å se på fugler. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Kristine (5) spotter fugler på stranda. Foto: THERESE ALICE SANNE
foto
Temmincksnipe: I all hovedsak påtreffes temmincksnipa til fjells i vierregionen i Norge. Fra Møre og Romsdal og nordover hekker den også visse steder i lavlandet ut mot kysten, da gjerne i forbindelse med elvemunninger. Den legger sine reir på relativt tørre områder, men i forbindelse med vann. I Norge hekker omtrent 3400 par, fra Hordaland og nord til Finnmark. (Kilde: miljolare.no) Foto: Kjetil Solbakken, NOF
foto
Hettemåke: Hettemåken hekker i Europa og østover til Stillehavet. Den hekker spredt i hele Norge, men er vanligst på Jæren, rundt Oslofjorden og nordover på Østlandet, samt i Trøndelag. Arten er mer sparsomt utbredt i Nord-Norge. De fleste hettemåker trekker sørover til kystene av Vest-Europa og De britiske øyer, samt til elvesystemene i Europa. (Kilde: Artsdatabanken) Foto: Kjetil Solbakken, NOF
foto
Fiskemåke, ungfugl: Fiskemåken hekker fra Vest-Europa gjennom Russland til Alaska og vestlige del av Kanada. Den er en utpreget trekkfugl som overvintrer langs kystene av Vest-Europa. Enkeltindivider kan overvintre langs hele norskekysten, men den er mest vanlig fra Bergen og sørover samt rundt Oslofjorden. (Kilde: Artsdatabanken) Foto: Kjetil Solbakken, NOF
foto
Rødnebbterne: Som makrellterna er rødnebbterna utbredt fra svenskegrensa i sør til Finnmark i nord. Men motsatt av sin slektning blir rødnebbterna vanligere desto lenger nord man kommer. Innlandshekkinger er vanligst fra Trøndelag og nordover. I alt antar man at det finnes ca. 40 000 par i Norge. (Kilde: miljolare.no) Foto: Kjetil Solbakken, NOF
foto
Sangsvaner: Hekker fra Island gjennom Nord-Europa og Sibir til Stillehavet. Hos oss utvider den sitt hekkeområde fra Finnmark og Troms til Nordland og Trøndelag. Hekker også sparsomt lenger sør i landet. I Midt- og Sør-Sverige er hekking kjent fra 1960-årene, stadig i økende antall. (Kilde: Store norske leksikon) Foto: Kjetil Solbakken, NOF
foto
Kvinand: Delvis trekkfugl. Utbredt i nordlige deler av Europa, Asia og Nord-Amerika. Hekker i det meste av Norge, sørpå mest i høyere strøk og sjelden på Vestlandet. (Kilde: Store norske leksikon) Foto: Kjetil Solbakken, NOF

- Røde øyne, rødt nebb, og røde føtter. Det er en tjeld, sier Elisabeth (8) med øyet i teleskopet.

En stor flokk av svarte fugler er samlet ytterst på et nes i Gaulosen naturreservat. De fester blikket på familien som kommer tuslende langs stranda.

- Hvis tjelden løfter på vingene, er den helt hvit under, sier Elisabeth. Og med ett er vi nær nok til å se akkurat det. Flokken løfter seg, gjør en rask sving og seiler utover Gaulosen.

Se opp – det er vår

- Våren er en fin tid. Det er nå trekkfuglene kommer tilbake. Og så kan du høre dem synge. Bare det er jo helt fantastisk, sier Kjetil Aadne Solbakken.

Han er først og fremst pappa, en som svarer på bombardementet av spørsmål fra barna. Det er han, og mamma Beata, som husket kikkert og som sørger for barna har nok klær og ikke fryser. På dagtid er han også generalsekretær i Norsk ornitologisk forening (NOF). Han har jobbet med naturforvaltning og formidling helt siden han leverte hovedfagsoppgaven på barskogfugl i 2002.

- Naturvern med fugl som innfallsvinkel, sier han om jobben sin – i en setning. Når noen ringer han, er det lyden av grønnspetten som kvitrer i smarttelefonen.

Når han har med hele familien i fjæra, med journalister på slep, hender det at han ikke får notert alt ned i felthåndboka. Tid, sted, hva han ser og hvor mange de er. Det er en viktig del av fugletitting. Mange registrerer funnene sine på artsobservasjoner.no. Der er det registrert mellom 12 og 13 millioner observasjoner. 340 000 fugler ble telt og registrert på fuglevennen.no i vinterens hagefugltelling – en helg i månedsskiftet januar/februar.

Men det er egentlig ikke det viktigste. Alle faktaene og å få dem registrert. Det er heller ikke det viktigste å ha sett en sjelden art på sjeldent sted. Eller å få tatt det bildet. Eller å ha det lengste teleskopet.

Bever, breiflabb og biologi

Gaulosen naturreservat er rasteplass for trekkende våtmarksfugler. Over 200 forskjellige fuglearter er registrert akkurat her. Noen hviler, spiser og flyr videre. Noen er klar til å hekke. Omkring 60 arter gjør det i dette området.

- Se på denne fjæra da, tror du den er ganske ny, pappa?

Kristine (5) vifter med en hvit, forlatt fjær. Sangsvanen, som har overvintret her, er på tur nordover for å hekke et kjøligere sted. Kanskje i Sibir.

Thomas kommer med en stokk, finskrellet av bevertenner, og breiflabbkjeven får også bli med hjem. Der lagres alt. En stund i alle fall. Så får det bli med i barnehagen eller på skolen. Det vises frem og læres om. Når mamma er marinbiolog og pappa er ornitolog er forutsetningen til stede for å svare på spørsmål. De har mye av kunnskapen om havet og luften dekket. Og alltid en bok med i sekken.

De møttes på biologistudier ved Universitetet i Trondheim. Før kunne Kjetil og Beata hive seg i bilen og rykke ut straks det var en fremmed fugl i ei fjære på trøndelagskysten. Og de forstår dem som hiver seg på et fly. To av ungene er født midt under gåsetrekket. Og da ble spedbarnet med på fulgetittertur.

Den viktige reisen

Foran oss ser vi storspove, brunnakke, stokkand, siland, kvinand og en enslig smålom som svømmer utover. Fra fugletårnet kan man føle seg litt flinkere, med enkle midler. En titt med kikkerten først, deretter glaner du opp på veggen hvor plakatene forteller deg hva det er du ser.

- Du trenger egentlig ikke annet enn en kikkert, ei fuglebok og kanskje noe å notere på og med, sier Kjetil.

Det var slik han selv begynte. I tenårene. Med farmor sin fuglebok under armen og en kikkert tok han med seg kompiser og dro ut i den nærmeste skogen. Det er i grunn ikke mer om å gjøre.

- Gå til den nærmeste fjæra eller skogen, på fjellet eller til vannet. Det er her du starter reisen. Og har du med unger, så sørg for at de er gode og varme og at de har det hyggelig.

Kjetil og Beata sitt prosjekt er på mange måter å skape en dypere forståelse for naturen. Og det kan høres vanskelig ut. Eller man kan gjøre det veldig, veldig lett.

Det store spørsmålet

Den kalde arealstatistikken for våtmarksfugler er at bestandene går ned. Flere enn dem som går frem. Områdene forsvinner og det blir flere rødlistede arter. Kapitalen står ofte i motsetning til naturvernet.

- Det store spørsmålet er hvorfor vi ikke skal ødelegge verden, bare fordi vi kan? Hvorfor skal jeg ta vare på noe som ikke er mitt, spør Kjetil retorisk.

- Det hele koker ned til at dette er vårt livsgrunnlag.

For Kjetil er ikke naturvern bare dagjobben.

- For å klare dette, må vi engasjere folk. Å lære seg å kjenne naturen og synes at det er artig å være der, er avgjørende. Det vi elsker tar vi vare på.