John Cleeses selvbiografi var en av de forventede høydepunktene i den internasjonale bokhøsten. Nå er boka her, på norsk bare få dager etter den britiske utgivelsen. Det ikke er blitt den brede historien mange, forlaget inkludert, hadde håpet på.
Bokas prosjekt er ikke tydelig nok på omslaget, for dette er Cleeses historie frem til opprettelsen av Monty Python, med noen frempek mot «Hotell i særklasse», «En fisk kalt Wanda» osv. – med et ekstra kapittel til slutt om årets Python-gjenforening.
Cleese skriver om barndom, om det hengivne forholdet til far og til kompliserte forholdet til mor, skolegang og studier, om læreren som ble rollemodellen for Basil Fawlty og andre personer og episoder han tok med seg i komiker-karrieren, om komedie-miljøet på Cambridge, om han første kone Connie Booth, om møtene med Graham Chapman og David Frost, om frilanstilværelse i New York og gjennombruddet som tv-stjerne med Marty Feldman i «At Last The 1948 Show». Mange av poengene er kjent gjennom hans egen turnéforestilling og den grundige Python-dokumentaren for noen år siden.
Cleese skriver til dels snertent, som når han karakteriserer Brand som «en av Ibsens tyngre komedier». Avsnittet som åpner med at han tar flyet fra London i juni 1964 og lander i New Zealand vinteren 1922 er satirisk formidling av høy klasse.
Men han roter seg for ofte bort i tunge formuleringer, som blir understreket av den norske oversettelsen. Både Cleeses språk og erkebritiske referanser byr på utfordringer for en oversetter, og tidspresset kan ikke ha hjulpet.
Mer enn en selvbiografi er «Men altså ...» Cleese håndbok i komikerfaget. Best er han når han er konkret. Når han formidler at hans eneste styrke som komiker er timingen, at det beste poenget alltid bør komme helt til slutt, at en aldri kan vært kort nok og at en må være slem. Det er vanskelig å lage en sitcom om Frans av Assisi.
Han synder for mye mot sine egne bud her. Deler av boka er for hyggelig, andre steder går han seg vill i detaljer.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
