Carl I. Hagen gjorde Fremskrittspartiet til et stort parti. Siv Jensen skal ta partiet videre inn i regjering. Men i partiet er det blandede følelser. Spørsmålet er hvilken plan som skal gjelde i valgkampen.
Plan A: Fremskrittspartiet slåss for regjeringsmakt
Plan B: Hardkjør på egne saker er viktigere enn regjeringsmakt
Fremskrittspartiet er ikke som de andre opposisjonspartiene. Frp er outsideren blant de fire partiene som akkurat nå har langt større oppslutning enn de rødgrønne regjeringspartiene. Derfor er det ingen selvfølge at partiet blir en del av en ny regjering dersom de rødgrønne taper valget.
I en rekke saker, som innvandring, økonomisk politikk og klimapolitikk er det stor avstand mellom Frp og de andre borgerlige partiene. Eller, rettere sagt, mellom Frp og de borgerlige partiene. For Frp vil ikke, og kan ikke, definere seg som et borgerlig parti. Partiet rommer populister så vel som liberalister og kristenkonservative. Selv foretrekker Frp'erne «ikke-sosialistisk» fremfor «borgerlig».
Men avstanden mellom de fire har minket de siste årene. Frp har modnet og blitt mer ansvarlig. De andre partiene har dessuten nærmet seg Frp på noen områder. Derfor er det fullt mulig, ut fra en ren politisk vurdering, å se for seg Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i en samarbeidsregjering.
En like stor utfordring som den politiske avstanden er den politiske kapitalen. Frp har en stor beholdning av saker hvor poeng nummer én er stor omlegging av dagens systemer. Frp bryter med dette konsensus i norsk politikk. Kristelig Folkeparti og Venstre er langt mindre partier. De har likevel større politisk kapital enn Frp. Den politiske kapitalen vokser når partiene har noe å gi for å skape kompromisser. Den som vil oppnå noe, må gi fra seg noe. Det er denne politiske kapitalen som har gitt småpartiene innflytelse som går langt utover det partienes størrelse tilsier.
På Fremskrittspartiets landsmøte merker man lett de enorme forventningene partiets medlemmer har til egen politikk. Hvordan man skal avskaffe bomstasjonene, sørge for fortgang i veibyggingen, fjerne sykehuskøene, gi alle som trenger det sykehjemsplass, og bremse opp innvandringen. Her står Frps saker i skarp kontrast til den langt mer forsiktige politikken til Høyre. Og er det noe Frp'erne virkelig misliker, er det Høyres dvaske, Ap-light-politikk. Frp i regjering vil bli «medskyldig» for den.
På den ene siden er det stor iver og spenning knyttet til muligheten for regjeringsmakt. På den andre siden er det stor nervøsitet for hva makt og kompromisser kan gjøre med hjertesakene.