Selvfølgelig er det håpløst å snakke om at seriefinalen ble spilt i 14. serierunde av 30, men det er nå en gang den følelsen vi sitter igjen med etter at kruttrøyken har lagt seg på Lerkendal. Nå bør Molde være parkert for godt, og da blir det opp til Stabæk og Vålerenga å komme i posisjon til noe som kan ligne på en ekte seriefinale til høsten.

Kampen hadde spenning, dramatikk og omdiskuterte situasjoner. Tommy Høiland er garantist for det siste. Fremfor alt hadde kampen dette trøkket fra tribunen med naborivalisering og skyhøye forventninger som vi så sjelden opplever i norsk fotball. Lerkendal var ikledd litt av mesterligakampenes fortryllelse. Det var en fotballkveld å nyte uansett hvem man holdt med og hva man syntes om resultatet.

Eliteserien har sørgelig få slike kamper, og bedre blir det ikke før storbyklubber som Vålerenga, Viking og Brann utnytter sitt potensial.

Ingen av partene var fornøyd da de skulle oppsummere. Molde evnet ikke å benytte anledningen til å knappe inn på RBKs forsprang. Rosenborg var misfornøyd med at de ikke vant all den tid de skapte dobbelt så mange sjanser. Kåre Ingebrigtsen sa det slik: Nå er vi misfornøyd, men når vi får tenkt oss om i morgen så kommer vi til å være bra fornøyd.

Rosenborg bekreftet i grunnen det vi visste fra før. De står distansen bedre enn konkurrentene. Ingen tvil om hvem som hadde vunnet om kampen skulle vært avgjort på golden goal. Molde var slitne det siste kvarteret, de slet med kramper, senket tempoet og tok liten risiko. Rosenborg pøste på og Tobias Mikkelsen fikk tre sjanser til å bli matchvinner, hvorav en smellfet en.

Vi fikk vel også bekreftet at Rosenborg fortsatt har litt å gå på i spill mot etablert forsvar. De scorer de fleste målene sine på kontringer og dødball. Det vanskeligste er å bryte ned et lag som ligger godt samlet i forsvar, og der er forbedringspotensialet stort.

Med sin ballbesittende spillestil, var Molde en perfekt sparringpartner akkurat nå. Det er mot de ballbesittende og gjerrige lagene RBK pleier å slite i Ecup-kvalifiseringen. Jeg bare minner om hvordan det gikk mot Karabach, Larnaca og Karabükspor.

Molde skal ha honnør for at de kom godt forberedt til Lerkendal. De hadde en god kampplan som langt på vei nøytraliserte Pål Andre Helland og indreløperne i første omgang. Rosenborg mistet strukturen og balansen, og fremsto litt desorientert på sin egen hjemmebane.

Kampen bølget og tilfeldighetene styrte og det var noe Moldes gode individualister dro fordel av.

Etter en reorganisering i pausen ble kampbildet mer normalt. Molde hadde ballen mye uten å skape noe særlig – faktisk bare en målsjanse på min notatblokk. Rosenborg lå godt samlet og ventet på mulighetene til å kontre, og kontringene ble stadig mer giftige mot slutten. Omgangen endte målløs selv om hjemmelaget vant sjansestatistikken 5-1. Der ligger hjemmelagets irritasjon over at de måtte nøye seg med bare det ene poenget.

Sesongen sett under ett er Rosenborg et av de mest effektive lagene. Mot Molde hadde de bare seg selv å takke. 8 målsjanser bør gi tre scoringer.

Begge lag synes de fikk to poeng for lite, men så lenge ingen tapte ansikt er utfallet av «seriefinalen» til å leve ganske godt med i begge leirene.