Før het det at ingenting har hendt, hvis det ikke har hendt på TV. Nå heter det, ingenting har hendt hvis det ikke fins på Facebook eller som app.
Eller som en 19-årig jente forleden sa til en av våre tabloider: – Selv på en dagstur inn til Oslo føler man seg naken uten mobilen. Har jeg glemt den, må jeg låne en annen for å sjekke hva som skjer. Jeg må sjekke Snapchat, Instagram, Facebook – ja, egentlig det meste nesten hele tiden».
Kan det egentlig sammenlignes med annet enn en ukontrollbar hang som vi tidligere forbandt med alkohol eller narkotika. Er det ikke det da?
Nettopp fordi undertegnede ikke befinner seg i akkurat den avhengighetssonen, slår vi også av alle digitale forbindelser på kveldstid, sitter der i hytteveggen for en stund og nyter vår tids største mangelvare: stillheten. Mens det tegnes ømme, rolig skiftende pasteller på kveldshimmelen og prestekragene neier bifallende i sine hvite krinoliner, faller kveldslyset makeløst stille over fjellsjøen foran oss.
Nå skal man alltid vokte seg for overdrivelsene. Så nærmest drønnende stille blir det aldri, ikke i vår motoriserte tid. Den avdøde svenske humoristen Martin Ljung hadde en parodi på det i en av sine mange storartede monologer, her gjengitt på et slags svensk-norsk: – Til slut var vi så långt, långt inn i den afrikanske djungelen, at det va’ bara så vidt vi kunne høre Coca Cola-bilarna när dom åkte förbi …!
Men stille etter vanlig norsk målestokk (hvor mange decibel er det, mon tro?) var det også hos oss fra hytteutsikten. To-tre personbiler kjørte forbi på veien langt nedenfor – sannsynligvis på vei til Systembolaget på andre siden av riksgrensen – en bjørkfink eller tre skvatt mellom trærne, to heirer strøk med majestetiske vingeslag over hytta og en liten harepus fra årets kull gresset med vaktsomme bevegelser på en godt utvalgt, ensom kolle.
I blant fremstår det som om vi besøker et fremmed folk og et fremmed land når vi bytter by mot bygd og vice versa. Visst fins det en kløft, oftest mer skapt av bygdefolkets skepsis mot byfolk enn omvendt. Mindre skrives det om våre felles behov. Høyst trolig er vi ikke så ulike likevel?
– Du har vel sett mye du som har reist så mye, hender det folk spør. – Jo da, svarer jeg da. Men den tause fortsettelsen holder jeg helst for meg selv, og den er ofte slik: Heller en 1965-utgave av Ramblas, den levende utgaven av Barcelonas hovedgate slik den en gang var, litt grå, men mest omkranset av kvinner som solgte blomster og spanske arbeidsfolk med kaffekopp eller ett og annet rødvinsglass på litt slitte bord. Mye heller det enn det hujende, såkalte fargerike røversirkus som Ramblas er blitt i dag, full av lommetyver og svindlere.
Og mens vi første er i det hjørnet: Heller en korrekt tappet «pint» hos «innkeeper» Arthur på en enkel pub i London på tidlig 70-tall enn det støyende «gutta på tur»-sirkuset (nevnte jeg fotball?) som verdensbyen etter hvert er blitt. (Her tappes det i dag mer valuta enn øl). For ikke å snakke om den indre vemmelsen i deg når en hvitkledd ung asiat kommer krypende på sine knær på den mest ydmykende, postkolonialistiske måte over det brennhete dekket på et cruiseskip med en paraplydrink du ikke en gang har bestilt! Det er sånt som av enkelte passasjerer kalles «ekte service». (Og ofte med den litt spisse etterslengeren: Hvorfor kan vi aldri lære oss «sørvis» i Norge?)
Kanskje ikke så rart at man etter slikt trenger spa som byr på tradisjonelle mayamassasje eller helkroppsmassasje med sjokolade eller chilli. Men hva som gjøres for å rette ut hjernevindingene, sies det ingenting om. Kanskje helvask med natriumklorat?
Men Villskardøra i Sylene gir jeg ikke evig avkall på, ikke en verden med all sin sugende stillhet og et og annet ensomt skrik fra en heilo. Men det er vel heller ingen fare for at så mange ber om å få bytte et strøkent cruise med et velbrukt, kanskje også litt skittent kaffekrus, skulle jeg tro…