KONTRASTENE. Det er ikke det at den vesle alpelandsbyen og turistmaskinen Kaprun midt i hjerte av Salzburg ikke har opplevd katastrofer før: I mars raste deler av breen ut. 12 mennesker omkom. Nettopp derfor var gruppen med 80 hollandske reiselivsoperatører oppe på Kitzsteinhorn denne morgenen et halvt år senere.
Det er kjølig, solskinn og gnistrende klart. Lett nysnø har sukret den 3203 meter mektige Kitzsteinhorn. Nede i dalen er det fortsatt grønt og bart, men her oppe på breen er forholdene utmerkede for snøglede. Reiselivsoperatørene er på smøretur. Det lokale turistkontoret vil fortelle at alt er blitt bra igjen. De vil vise frem skianlegget. Perfekt for sommerski, det naturlige samlingssted om høsten. På breen trekker over tusen unge snart i gang med festival. Om en uke ruller World Cup-sirkuset inn. Daniel Franck og de andre stjernene. Turistkontoret skryter - hollenderne lar seg overbevise.
Det er da det skjer.
Røyken velter ut av heishuset på toppen. Fra breen skjønner man at noe er galt. Fryktelig galt. Men 2,5 kilometer ned i den 50 grader stupbratte tunnellen er det hele over når røyken når toppen. Vognene som var fylt til randen av skiturister smeltes ned til skinnegangen på minutter av en eksplosiv brann.
Før det har vitner beskrevet panikken som total og kampen å redde livet som brutal. Men det var også helter. Overlevende har fortalt om Torstein Grädler og Manfred Hiltel. Dørene gikk i lås. De to middelaldrende tyskerne brukte skiene til å banke hull i plexiglassvinduene. Desperate sloss om veien gjennom hullet de fikk laget.
En annen helt, Erwin Götz, så at mange flyktet foran flammene oppover i tunnellen. Resolutt stilte han seg opp og ropte at folk måtte snu og løpe nedover. Mot brannen.
Noen fulgte rådet fra Götz. De som løp foran flammene oppover i tunnelen ble gasset i hjel før de også til slutt brant opp. Bare 12 kom seg nedenfor det brennende toget og ut i friheten 600 meter lenger ned. Redningsledelsen har så langt talt opp 155 som ikke klarte dette. Tallene er ennå usikre.
TILFELDIGHETENE. Det er lite som skjer tilfeldig når katastrofemeldingen tikker ut fra Østerrike. Telegrammet om 180 omkomne skiturister fra hele Europa får det til å rykke i instinktene på nyhetsdeskene. Avstandene er korte. Knapt en halv time senere er de første reporterne på plass i den vesle alpelandsbyen, noen kilometer nedenfor heistasjonen.
Resten av formiddagen blir en oppvisning i logistikk og operasjonsbederedskap. Med militær presisjon dirigerer redaktørene sine tropper inn mot Europas hjerte. Fjernsynsbiler, mobile studioer, link-stasjoner, aggregater. Teknikere, kameramenn, journalister. Verdensberømte ankermenn napper med seg kamelhårsfrakken og hårsprayen. De tar taxi de siste milene. Forholdene i ulykkesdalen er kaotiske. Men der det ikke nytter å planlegge, blir det profesjonelt improvisert. De første direktesendingene går på lufta før det lokale heimevernet har fått kringsatt ulykkesstedet.
Køen foran heishuset til kabelstasjonen er ikke spesielt lang denne lørdag morgenen. Men mange er tidlig oppe. Det yrer, og folk er utålmodige for å komme inn på tunnelbanen opp på breen. En skiinstruktør og far følger sin åtte år gamle sønn til døra til avgangen før ulykkestoget. Sønnens jevnaldrende kamerat mangler fra gruppen. Far sender sønnen opp i forvegen, finner kameraten og er blant de første til å gå på neste avgang - ulykkestoget. I en annen vennegjeng velger to ektepar utsikten i stedet for den ni minutter lange togturen til topps. De avtaler møteplass på toppen og snur før ulykkestoget starter. Så setter de seg i stolheisen i stedet. Først mange timer senere, når de ser bussjåføren stå alene på parkeringsplassen, får de bekreftet sine fryktelige anelser. Siden kabelbanen opp til Kitzsteinhorn ble bygget i 1974 har dales store stolthet jevnt og trutt fraktet 18 millioner skiturister opp på breen. Det meste synes tilfeldig når 155 av disse aldri kommer ut av tunnelen.
DETALJENE. Skumringen er i ferd med å pakke inn den sønderknuste alpeidyllen. Det har gått halvannet døgn og det går mot kveld. På denne tiden skal det vanligvis yre med rødmussede ansikter på afterski med toddy og skummende øl i gatene. Nå er Kaprun stille. Helikopterne har stoppet for dagen. Bare fjernsynsbilene brummer lavt. Oppe på en liten skrent hviler landsbykirken. Den første sørgegudstjenesten er over, men folk kommer fortsatt. De tenner små lys. Gråter. Noen setter seg ned foran kirken og ser opp mot antennelyset på toppen av Kitzsteinhorn. Tragediens omfang er vanskelig å fatte. Ingen er identifisert eller bekreftet omkommet. Men mange vet nå svarene.
Nede i gatene jobber journalistene. Fjernsynslysene peker på alvorlige ankermenn som rapporterer med alvorlig mine. Et pressefotograf og hans journalist er ikke fornøyd med detaljene. Mens journalisten arrangerer blomstene, tenner fotografen de utblåste minnelysene på nytt.
Inne i tunnelen jobbes det også med detaljene. Redningsleder Franz Lang har sendt inn sine menn. De første snudde på hælen. Senere holdt de beskrivelsene fra ulykkesstedet for seg selv. Av hensyn til de pårørende. Nå er det spesialtrente soldater som er inne. De har lang erfaring i å hente forulykkede. Sist gang i Tyrkia. Før det i Afrika. Nå er det landsmenn de må hente. Centimeter for centimeter nærmer de seg stedet der restene av toget henger. De øverste forulykkede kan de legge i sorte sekker. Lenger ned mot det smeltede toget må de bruke små stålkasser. Toget var bygget i aluminium. Nå er det smeltet ned til nesten ingenting. Mannskapene har med seg sine egne psykologer for å fordøye inntrykkene detaljene gir. Detaljer som er grusomme og lar seg ikke regissere.
REAKSJONENE. I det solen fyller dalen øker aktiviteten i Kapruns gater. En ung gutt er ferdig med gymnaset og har jobb i skiutleie. I ulykkestoget var det mange jevnaldrende. De offisielle sørgedagene er over, men det er ingen kunder i gatene. I stedet feier den unge iherdig på fortauet. Pirker løs stearinen etter sørgelysene som brant ned i natt. Og setter opp nye. En lokal pensjonist går forbi. I Kaprun er det 3000 fastboende og alle er berørt.
Men nå er skituristene byttet ut med flere hundre pressefolk som halser rundt. Politiet har allerede satt ut bevæpnede vakter ved byens barneskoler. Etter to dager tar den lokale kommunelegen et oppgjør med verdenspressen. Presset mot byen er ekstremt.
Japans utsendte velger en annen vei. I ulykkestoget sto ti av hans landsmenn. Skiferie i Mellom-Europa er prestisje, ulykken har vakt voldsom oppmerksomhet hjemme i Japan. Nå er det viktig at myndighetene tar ansvar. Når bussen ankommer det improviserte japanske krisesenteret, har utsendingen linet opp de japanske fjernsynsselskapene. Kokken er hentet ut fra kjøkkenet. Hun holder det prosaiske sperrebåndet når de pårørende må gå i spissrotgang foran fjernsynskameraene. Ambassademannen gir uttalelser. I baggasjen som bæres frem, har de pårørende fått beskjed om å ta med hår fra sine nærmeste for identifiseringen. Flere av slektningene bryter sammen før de blir fraktet inn.
Ikke lenge etterpå kommer en ny buss til det samme hotellet. En gruppe hollendere klamper ut på skistøvler. Ski og utstyr blir båret inn i resepsjonen.
På turistkontoret er stemningen trykket. Beskjemmet forsøker de å skjule at hollenderne ble sendt videre til Tyrol. At reiselivsoperatørene likevel fikk stå på ski er viktig. 155 døde er en uoverstigelig tragedie. Men nå står hele dalens livsgrunnlag på spill. De ber om forståelse. På et vis må det komme dager etter dette.
Men alpeidyllen Kaprun trenger tid til å lege sårene denne gang. Lang tid.
Det skulle vært sesongpremiere og skifestival. Over 2000 skikjørere var på eller underveis til den store breen under Kitzsteinhorns topp. 155 kom aldri ned igjen, de fleste var unge. Det mektige fjellet har tatt liv før, men denne gangen var ulykken ufattelig omfattende. VERDENS ØYNE. Nærheten, omstendighetene, omfanget. Hele Europa er berørt, men Bundeskansler Wolfgang Schussler har problemer med å finne ord. 300 pressefolk rykket ut til Kaprun. På pressekonferansen dagen etter var det redningsleder Franz Lang, skjult øverst ved bordet, som ble målløs da et beskjemmet pressekorps ble invitert til å klappe for hans fødselsdag.FØLELSER: Levende lys og fakler er ikke ukjent et skisted som Kaprun. Men på hvert gatehjørne denne uken har refleksjonene fått et sted å gå.Mer enn 2000 befant seg oppe i fjellanlegget da ulykken skjedde. Pårørende ventet lenge i det uvisse på nyheter om sine nærmeste.