Vel to år etter at kreften meldte seg, tok kreftene slutt. Unni Kristiansen døde fredfullt på Lukas Hospice 29. januar, omgitt av sine nærmeste.

Unni var seg selv til siste slutt. Hun visste hvor det bar, så hun inviterte like godt til fire 70-årsfester sist sommer. Det måtte til for å få plass til slekt og venner i koronaens tid. De siste månedene rakk hun og et knippe nære venninner å fullføre boka «Ja til livet». Venninnene fotograferte og intervjuet, Unni ga av seg selv. Vakrere og flottere avskjedshilsen er det ikke mange forunt å etterlate seg.

Etter utdanning i Tyskland og noen mellomlandinger, kom Unni til Bjugn som distrikts- og kommunelege i 1982. Spesialistutdanningen i psykiatri fullførte hun ved Trøndelag psykiatriske sykehus.

Dette var bakteppet da hun initierte, etablerte og ledet Fosen-teamet fra 1989 til 1997: Et ambulerende psykososialt team basert på at mennesket er viktigere enn diagnosen, og at en lav terskel og en åpen dør letter tilhelingsprosessen. Et gedigent pionerarbeid som lever videre den dag i dag.

Derfra gikk vegen til RIT 2000, som skulle gjøre St. Olav til «Det pasientfokuserte sykehuset.» En kollega beskrev Unnis bidrag på denne måten: «Hennes enestående evne til å aldri glemme hvem vi var til for, og bære pasientperspektivet inn i nærmest alle sammenhenger hun gikk inn i, enten det var med ansatte i RiT 2000, ingeniører, arkitekter, leger eller sykepleiere, var helt spesielt for henne.»

I 2005 kjøpte Unni Nordpå Fjellstue i Haltdalen. Dit tok hun med seg visjonen for Unnik, firmaet sitt, om modige møter, og kjerneverdiene respekt og omtanke. I samarbeid med KS fikk ledere og nøkkelpersoner fra offentlig sektor over hele landet solid veiledning og ferdighetstrening i praksisnært etikkarbeid og etisk refleksjon. Gjennom årene reiste flere hundre rikere og klokere heim enn da de kom.

KS var også oppdragsgiver i 2020, da Unni og Marie Aakre laget filmene «Unni og Marie samtaler om døden.» Der delte Unni sine refleksjoner om egen livsprosess nær døden. Marie karakteriserer sin mangeårige kollega slik: «Unni var en ressursperson for dannelse og etisk bevisstgjøring, og en særlig endringsagent for kvalitetsutvikling i humane tjenester.»

Privatpraksisen ble drevet i tråd med Unnis 11. bud: «Du skal ikke ha andre pasienter enn meg.» Utlagt: Alle pasienter skal oppleve seg ventet, velkommen, møtt, sett og forstått i en konsultasjon. De skal møte respekt og konsentrert oppmerksomhet.

Disse verdiene var høyst tilstedeværende også i privatlivet. Unni var en elsket ektefelle, mor og bestemor, og en høyt skattet kollega. Som venninne var hun Un(n)ik. Varmen, omsorgen og støtten hun ga, har tatt bolig i oss. Hun utfordret oss, det var essens i alt hun sa og gjorde.

Undertittelen på boka «Ja til livet» er «Å leve sine verdier». Få gjorde det som Unni. Vi minnes de tallrike timene med etiske refleksjoner som alltid gjorde oss klokere, humoren og den kjappe replikken, meninger og meningers mot.

Vi føler med familien i sorgen. I dyp takknemlighet lyser vi fred over Unnis minne.

Aud Steinsbekk og Albert H. Collett