Lite får frem ideologiske skiller tydeligere enn debatten om privatskoler. Resultatet er blitt en privatskolelov som bygger på lunkne kompromisser. I dag må private skoler drive på et særskilt grunnlag som ikke alltid er like lett å forstå. Dette har i hovedsak begrenset private skoler til skoler med et religiøst grunnlag, skoler som spesialiserer seg på toppidrett, internasjonale skoler eller skoler med alternativ pedagogikk, Montessori eller Steiner.

Det betyr at har du store ambisjoner innen idrett, så kan du velge privatskole. Ønsker du derimot å satse på realfag, kunst eller musikk, så kan du det ikke. Det henger ikke på greip, men er et resultat av at det politiske flertallet ville begrense framveksten av private skoler. Ønsket om å verne enhetsskolen står sterkt. Erfaringene fra Sverige viser at mye står på spill dersom private skoler får stor plass. Den borgerlige regjeringen er likevel mer positiv til private og åpner for et større mangfold av private skoler. Hva dette frislippet betyr i praksis, er vanskelig å forutse. Lite tyder på at vi får svenske tilstander i den norske skolen.

Frislippet gjelder imidlertid ikke alle. De siste årene har det kommet til en ny kategori privatskoler. I mange kommuner har nedlagte grendeskoler fått nytt liv som Montessori-skoler. Det var neppe det partiene bak privatskoleloven hadde tenkt seg. For kommunene har dette blitt en kattepine. Offentlig godkjente privatskoler får et statstilskudd som tilsvarer 85 prosent av driftsutgiftene. De fleste klarer, ofte i kombinasjon med skolepenger og dugnadsaktivitet, å drive skolen videre. Samtidig mister kommunene inntekter og får ikke gjennomført det pedagogiske ønsket om større skolemiljø.

Ved å heve grensen for privatskoler til 30 elever, reduseres denne muligheten. Mange av skolene som blir nedlagt, har færre enn 30 elever. Det er ikke vanskelig å forstå ønsket om å tette hullet i privatskoleloven. Truslene om å starte privatskole kommer nå opp i de fleste skolestrukturdebatter. Dette gjør det vanskelig for kommunene å planlegge både skolestruktur og samfunnsutvikling. Mange grendesamfunn splittes. Samtidig ser det unektelig underlig ut at en regjering som ønsker mer frihet, ødelegger muligheten for de minste. Det er et beundringsverdig stort engasjement rundt disse skolene.

Regjeringen vil gi mer frihet til de private skolene, men for de minste blir nåløyet smalere. Kritikerne vil nok hevde at regjeringen er seg selv lik.