– Jeg vet det er en forferdelig ting å si, men jeg håper han «drar» før meg. Slik situasjonen er nå, vil jeg ikke at han skal bli overlatt til Trondheim kommune helt alene.
Det forteller mor til den funksjonshemmede mannen. Av hensyn til sønnen vil hun ikke stå frem. Han er, som de aller fleste brukerne ved Vidarheim, ikke i stand til å si sin mening. Det er øynenene han kommuniserer med. Når ingen ser ham, «roper» han med å slå og klype.
Men den eldre kvinnen vil at folk skal vite hvordan han bokstavelig talt forsvinner foran øynene hennes.
– Se! Det er nesten ikke muskler igjen på leggen, sier hun og viser frem den ene foten hans.
Svømmingen fjernet
Etter at svømmetilbudet ved Vidarheim ble tatt helt bort ved årskiftet, har sønnens liv vekslet mellom å sitte og å ligge. Det er ikke noe poeng å dra til Vidarheim lenger. Den eneste aktiviteten han kunne ta del i var svømming. Nå forsvinner i stedet musklene. Det nærmeste han kommer aktivitet i dag, er når han må snus i senga for å stelle liggesårene han har fått de siste månedene.
Inger Valør har også sin datter på Vidarheim. Hun har også sett den unge mannen svinne hen.
– Han var som en fisk når han var i bassenget. Og man plasserer ikke en fisk på land, sier Inger Valør.
Ikke på do
Inger er mor til Lisa som har vært bruker av Vidarheim siden 2008. I likhet med 80 prosent av brukerne ved Vidarheim kan heller ikke Lisa snakke. Så det er mor som må fortelle hennes historie også.
– Jeg har opplevd at Lisa har kommet hjem uten å ha fått hjelp til å gå på do. Hun var våt opp til armene, forteller Inger Valør.
Hun understreker at dette ikke er en krtikk mot de ansatte.
– Lisa bor hjemme og jeg vet hvor krevende det er å ta vare på henne. Jeg har bare henne. De som jobber her skal ta vare på to eller tre samtidig. Det er jo umulig og vi foreldre er like bekymret for de ansatte som for barna våre, sier Valør.
Ikke råd til rullestol
Ved siden av Lisa sitter Cathrine (25) i en rullestol. Helst skulle hun sittet i sin spesialtilpassede rullestol, men den kan hun ikke ta med seg hjemmefra. Kommunen tar seg heller ikke råd til å kjøpe en stol til henne som kan stå på Vidarheim.
I stedet plasseres hun i en transport-rullestol. Den er som navnet sier en stol man skal bruke for å flytte folk fra A til B, og man skal helst ikke sitte i den lenger enn to timer sammenhengende.
Ønske om et bedre liv
Cathrine sitter ofte i den hele dagen. Det blir som å be en kontorarbeider sitte foran PCen sin på en krakk en hel arbeidsdag.
– Problemet er at denne gruppen ikke har stemmerett, sier Cathrines far, Stig Rønne med klar adresse til byens politikere.
– De burde tenke mer på dem som ikke kan snakke selv, sånn at Cathrine og de andre kan få et noenlunde godt liv, legger han til.
–Hva må til for at forholdene skal bli bedre på Vidarheim og andre dagtilbud i Trondheim?
– Flere hender. Dette er en enkel jobb. De trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Frem til 2009 var tilbudet bra her. Nå har jeg stort sett en vond klump i magen når jeg sender Lisa til Vidarheim, sier Inger Valør.
