De to kameratene Kerim Hestnes Nisancioglu og Yngve Lien fra Trondheim hadde ikke råd til lugar og overnattet i liggestoler på et av de øvre dekkene. Det ble deres redning da Estonia forliste.
– Den billigste billetten, men samtidig den tryggeste plassen å overnatte på. Vi hadde optimale muligheter for å komme oss ut, forteller Kerim Nisancioglu.
20 år etter det dramatiske forliset er Kerim Hestnes Nisancioglu for lengst vel etablert som klimaforsker ved Bjerknessenteret i Bergen og familiefar til tre barn. Ikke direkte uventet er været i vestlandsbyen preget av kjølig regn på denne årstiden, for så vidt en grei ramme med tanke på at Estonia-forliset er tema for intervjuet.
I 1994 var Kerim Hestnes Nisancioglu og Yngve Lien, som nå er bosatt i Oslo, 19 år og ferdig med videregående på «Katta» i Trondheim. Før de begge skulle starte på studier i England tok de seg råd til en ferietur til Tyrkia. De var på vei hjem etter å ha reist gjennom hele Øst-Europa. I Tallinn gikk de om bord i Estonia i den hensikt å komme seg over til Stockholm. Slik skulle det ikke gå.
Vekket av lyder
Utpå kvelden hadde de to beveget seg inn i en av salongene på øvre dekk og satt seg i hver sin stol for å prøve å få blund på øynene. Kerim forteller at været var ruskete. Det regnet og blåste. Bølgene slo mot baugen.
– Vi passerte en av de andre båtene som trafikkerer Østersjøen. Jeg la merke til at Estonia holdt høy fart, minnes Kerim.
Selv om enkelte detaljer er visket ut, har Kerim mange krystallklare bilder på netthinnen fra det øyeblikk han skjønte at noe var i ferd med å gå fryktelig galt. For like etter midnatt ble de som oppholdt seg i salongen vekket av rumling og ubestemmelige lyder som kom fra et av de underliggende dekkene, sannsynligvis fra bildekket. Båten begynte å krenge og la seg ned mot den ene siden. Ifølge Kerim krenget båten raskt mot en vinkel på 45 grader.
– Vi skjønte fort at noe var galt. Jeg visste hvor utgangen var og sprang mot døren. Gulvet i trapperommet var uten teppe. Det var veldig glatt og umulig å holde seg på beina. Derfor tok jeg av meg sokkene for å få bedre fotfeste.
Kerim klarte å klatre opp trappa til det øverste dekket. Ved enden av trappa var det to dører som gikk til hver side. Den ene førte ut til siden som faretruende nærmet seg bølgetoppene.
– Jeg måtte komme meg opp og ut på den andre siden. Det var krevende, men klarte det til slutt. Ikke alle evnet å komme seg opp, men ramlet ned mot den andre døren og kom seg aldri opp igjen...
Tenkte på dragsuget
På dette tidspunktet hadde Kerim mistet oversikt over hvor kameraten befant seg. Etter å ha summet seg fikk han på seg redningsvest, mens Estonia krenget stadig mer og nærmet seg en helning på 90 grader.
– Jeg krøp opp og stilte meg på et av vinduene. Innenfor var det fullt kaos. Jeg visste det var umulig å knuse glasset. Skremmende få kom seg ut på dekk.
På dette tidspunktet tok Kerim en liten timeout. Han måtte tenke gjennom hva som var klokt – hoppe i sjøen eller vente. Han tenkte på dragsuget som ville oppstå i det øyeblikk skipet gikk ned. Samtidig fikk han øye på redningsflåtene som hadde kommet på sjøen. De var lenket sammen i en ring.
– Vinden tok tak og beveget redningsflåtene bort fra båten. I dette øyeblikk bestemte jeg meg for å hoppe i sjøen.
Krenget helt og forsvant
Kerim hadde vært aktiv svømmer og tok seg forholdsvis lett bort til den ene redningsflåten. Der hadde to personer allerede klart å komme seg om bord. Etter hvert ble flere passasjerer halt opp fra sjøen. Til slutt var det elleve personer om bord. Blant dem var Yngve.
– Det var en utrolig lettelse å konstatere at han hadde berget seg ut før skipet sank.
Selv om det var midt på natten og redningsflåten hadde drevet et stykke vekk fra Estonia, kunne Kerim ane konturene av skipet som krenget helt og forsvant ned i dypet.
– Vi hørte lyden av all lufta som ble presset ut da skipet sank.
Ellers var Kerim og de andre om bord på redningsflåten mest opptatt av å overleve. Det viste seg at redningsflåten tok inn vann hver gang en bølge kom brytende. Det virket som den mistet luft. Derfor ble det avgjort at samtlige skulle flytte seg over i en av de andre redningsflåtene der det var ledig plass.
På grunn av det dårlige været klarte de ikke å holde sammen redningsflåtene. De drev av og forsvant hver til sin kant i mørket før alle hadde kommet seg over. Blant dem som rakk å komme seg om bord i den andre båten var Yngve. Dermed hadde de to kompisene mistet kontakten for andre gang denne natten.
Brakt i sikkerhet
Klokken nærmet seg seks og det grydde av dag da et redningshelikopter kom til unnsetning.
– Vi ble brakt om bord i passasjerferjen Silja Symphony der vi ble tatt godt vare på, forteller Kerim.
Etter noen timer fikk han også kontakt med familien hjemme i Trondheim som hadde hatt sin tøffeste natt i livet. Da fikk han vite at Yngve hadde kontaktet sine foreldre tre timer tidligere.
– Men da Yngve ringte kunne han ikke opplyse om hvordan det hadde gått med meg, ettersom det siste han visste var at jeg befant meg om bord i en redningsflåte som var lekk.
– Det har gått bra
Kerim forteller at han i ettertid ikke har hatt behov for profesjonell hjelp. Det har ikke manglet på tilbud i så måte.
– Vi var blant de heldige. Det var bare oss. De som lå og sov under bildekk hadde liten eller ingen sjanse til å berge livet.
Kerim sier at han ikke har mistet lysten på å reise med båt. Han har seilt mye. I egenskap av klimaforsker ved Bjerknessenteret i Bergen har han vært leder av ekspedisjoner til Grønland. I den forbindelse har han tatt sikkerhetskurs og blitt reddet opp fra sjøen i kontrollerte former.
– Det må innrømmes at det var litt spesielt.
Kerim sier han som båtpassasjer er veldig fokusert på sikkerhet og sikkerhetsutstyr om bord.
– Vi er en barnefamilie. Det er ikke aktuelt å bestille lugarplass under bildekk. Jeg er blitt nøye med å sjekke hvor rømningsveier, livbåter og redningsvester er plassert. Det er en vane jeg har lagt meg til, sier Kerim Hestnes Nisancioglu.