BJØRN K. ALSBERG

Bjørn K. Alsberg døde 27. desember, bare 53 år gammel.

Bjørn ble født i Oslo i 1964, og det var her han vokste opp. Han tok sin mastergrad innen fysikalsk kjemi ved UIO i 1990, og i 1994 sin doktorgrad ved UIB. Så fulgte noen arbeidsår ved University of Wales før han kom til NTNU hvor han begynte som professor innen kjemometri i 2001.

Vi ble kjent med Bjørn for litt over ti år siden. I Bjørn fikk vi en kjær venn og en svært kunnskapsrik og samfunnsengasjert samtalepartner. Bjørn og vi delte mange av de samme verdiene, og gjennom denne verdiplattformen utviklet det seg et unikt og godt vennskap. Slike givende vennskap som vokser fram innenfor et usynlig bånd om felles forståelse av verdier, er ikke alle forunt å oppleve.

Bjørn var en belest mann og tilegnet seg kunnskaper innen mange felt. Han delte gjerne sin innsikt både med oss og andre venner. Det var aldri mangel på interessante samtaleemner når Bjørn var til stede. Bjørns store viten kombinert med hans vennlige vesen, gjorde han til et naturlig midtpunkt sammen med oss og andre venner.

Bjørn arbeidet de siste 16 årene ved institutt for kjemi ved NTNU. Han elsket forskningen sin, og var en sann vitenskapsmann. Bjørn var opptatt av at forskningen måtte være fri. Det var gjennom sitt engasjement for sannhet og fri forskning han ble kjent i store deler av den akademiske verden da han i 2009 var initiativtaker for å stoppe forslaget om boikott av Israel ved NTNU. Bjørn var urolig over boikottforslaget fordi han mente den frie forskningen ville lide under et vedtak om boikott. Bjørn trodde på forskning tuftet på åpenhet, samarbeid og genuin sannhetssøken. Bjørn ønsket ikke stengte dører og boikott. Han gledet seg derfor over støtten han fikk fra tidligere nobelprisvinnere, og at hans initiativ fikk stoppet boikotten som var bebudet ved NTNU.

Det siste året var Bjørn igjen foruroliget. Nok en gang gjaldt det den frie forskningen. Bjørn var engstelig for at delikate forskningsresultater i fremtiden ville kunne stemples som krenkende og diskriminerende, og slik bli illegitime å offentliggjøre – selv om de objektivt sett skulle være sanne. Denne utviklingen uroet Bjørn, og mange av oss andre.

Bjørn bodde i gangavstand fra oss og han stakk ofte innom på spontane besøk, noe vi satte umåtelig stor pris på. Minner strømmer på – som de gangene vi benket oss ved kjøkkenbordet for et enkelt måltid og en god prat, eller da det var fest og dekket i spisestuen. Men best husker vi alle de kveldene vi satt oppe til de sene nattetimer og diskuterte store og små spørsmål. Alvorlige tema ble berørt, men humoren og latteren satt alltid løst. Vi synes å høre Bjørn når han konkluderte på sin lune måte med ordet «Amen» – sagt med engelsk uttale og en helt spesiell intonasjon.

Bjørn fikk dessverre påvist en alvorlig kreftdiagnose for fire år siden. Nå fulgte noen år med dype daler, men også optimisme og tro på at dette kunne gå bra. Men det gjorde det ikke. Et par uker før jul forverret tilstanden seg dramatisk, og før det gamle året ebbet ut, måtte Bjørn gi tapt for sykdommen.

At Bjørn har besøkt oss for siste gang, er ikke til å tro. Den siste samtalen er over, det siste smilet er sendt og det siste blikket er vekslet. Det er så ufattelig trist at Bjørn er borte.

Våre tanker går til Bjørns kjære mor, Lise. Hun har mistet en usedvanlig lojal og hengiven sønn. NTNU har mistet en svært engasjert vitenskapsmann og vi har mistet en umåtelig kjær venn.

Vi takker for vennskapet vi fikk med Bjørn og lyser fred over hans minne.

Gølin og Lars