GUNNAR SUNDNES

Professor Dr.philos. Gunnar Sundnes sovnet stille inn 13. september, 91 år gammel.

Sundnes regnet seg som ekte trondheimsgutt, født som han var i Østersundsgata. Faren arbeidet ved Norges levendefisklag AS og Sundnes kom derfor tidlig i kontakt med det akvatiske liv som skulle bli hans interesse resten av livet. Etter fullført cand. real.-studium i zoofysiologi ved Universitetet i Oslo i 1945 fikk han assistentarbeid og så forskerstilling ved Havforskningsinstituttet i Bergen. I oktober 1972 ble han ansatt som den første professor i marin biologi ved Norges lærerhøgskole i Trondheim. Han skulle også bestyre Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museets biologiske stasjon (TBS), og tiltrådte i august 1973 den stillingen. Fra TBS ledet han med entusiasme stasjonens fjordprosjekter. Selv var han spesielt opptatt av svømmeblære- og nyrefysiologi hos torsk, sild og røye. Samtidig fortsatte han TBS' over 70-årige spesialfelt på klekking og utsetting av rødspetteyngel ved å opprette et feltlaboratorium i Mosvik for utvikling av biokjemisk merking av rødspetteyngel med tetracyclin. Hans internasjonale anerkjennelse som fiskefysiolog førte ham til forskningssentra i Europa, USA, og Japan. Han deltok i et rådgivende symposium hos fyrst Rainier III av Monaco og i planlegging av et Marine Service Center utenfor Muscat i Oman.

I Norge satt han i en rekke styrer og utvalg, bl.a. i styret for Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd og Utvalg for forsøk med dyr. Han var ansvarlig for all undervisning i marin biologi for studentene i Trondheim på grunn-, hovedfags- og doktorgradsnivå. Han tok også initiativ til bygging av en ny Biologisk stasjon i Trondheim og i 1986 sto første byggetrinn ferdig, finansiert ved såkalte Rettedals-midler. I 1990 ble stasjonens nye laboratorieavdeling fullført. I 1980 ble han ansatt som direktør for Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museet. Som direktør deltok han i organiseringen av Universitetet i Trondheim og satt i interimsstyret frem til overgangen fra UNIT til NTNU. For å ta vare på eiendommer og fond da Museet ble skjenket til Staten, ble DKNVS Museeumsstiftelsen opprettet med Sundnes som generalsekretær. Stiftelsen arrangerte flere internasjonale symposier på Kongsvoll.

Privat måtte han tåle mange tøffe tak – hans to sønner døde før ham, huset brant og hans kjære hustru Laila ble sterkt dement. Han holdt mange foredrag til institusjonsansatte i Trøndelag om det å være pårørende til personer med demens. Om seg selv mente han beskjedent at han var forfordelt i samfunnet med en fantastisk spennende jobb som fiskeribiolog som han attpåtil fikk «altfor godt betalt for». Gunnar Sundnes fikk i alle fall gjennomført svært mye i det akademiske trondheimsmiljøet. Dette takker vi ham for og vi lyser fred over hans minne. Vi tenker også på hans datter, Marianne, og barnebarna som har en slik omsorgsfull bestefar å minnes.

Ansatte ved TBS v/Jon-Arne Sneli og Jarle Mork

Minneord i Adresseavisen