Evnen til å ligge under dyna, halvt våken, halvt i drømme og samtidig tenke: Bare litt til. To minutter.

Den gode gamle vekkerklokka er historie. Det er mobiltelefoner i flightmode som gjelder hjemme hos oss, og innstillingene er tilpasset hver enkelt. Såfremt telefonen ikke er tom for strøm, er de til å stole på. Ja, for hvem kan stå imot alarmer som lyder navnene klimpring og radar? Og hvis du heller vil vekkes av lyder som signal, stjernekikker, lekestue eller oppmuntring, så er det fullt mulig.

Jeg tok nylig en screenshot – eller skjermdump om du vil – av en av mobiltelefonene i huset. Fem aktive alarmer på en knapp halvtime viser vel både selvinnsikt når det gjelder egen evne til å komme seg opp om morgenen, samt en forståelse av at det faktisk ikke er noen vei utenom. Opp må du. Vi er kanskje trøtte i trynet når vi møter opp, men vi kommer ikke for sent i vår familie.

Noen sier at man våkner tidligere når man blir eldre. Hvis det stemmer, så er jeg rene ungdommen fortsatt. For det er vel tenåringene som trives best under dyna til langt ut på formiddagen? Ja, ja. Jeg vet at jeg bør legge meg tidligere, men det er komplett umulig.

I stedet går jeg for mange alarmer og effektiv planlegging av neste dag før jeg legger meg. Alt står klart i gangen i tilfelle jeg er litt seint ute. Jeg har også en back up i min bedre halvdel. Han står opp litt før meg, har også mange alarmer på, men av en eller annen grunn hører jeg dem ikke. Når han drar, spør han om jeg er våken. Jeg svarer ja. Men heldigvis kan han finne på å ringe en halvtime senere for å sjekke om det faktisk stemmer.

Jeg ringer også de yngste for å sjekke at de rekker førstetimen på skolen. Akkurat da kan telefoner satt i flightmode være litt trøblete, men når jeg ser at snapmeldingene jeg sendte er åpnet, vet jeg at alle våkne.

Vi kommer oss opp. Det koster litt, men vi vil og vi kan. Det svir i øynene, men når jeg får en spektakulær soloppgang i belønning, er det verdt det.

Jeg klarer det, og jeg sto imot sjansen å kjøpe med meg ekstra vekkerhjelp her forleden. Da vi skulle kjøpe ny seng, viste det seg nemlig at man kan kjøpe senger som er justerbare ved hjelp av en app. Det kunne vært en idé å stille inn senga i oppreist posisjon hver ukedag klokka 0615, men nei. Et sted går den digitale grensen.

Anne-Marit Dahl er journalist i Adresseavisen. Foto: OLE MARTIN WOLD