Vi har alle ulike oppfatninger om hva som er det gode liv. Når kirkens folk snakker og skriver om det, handler det om tro, men også om håp og nestekjærlighet. Det er ikke de glossy magasinenes gode liv, levd av feilfrie mennesker det snakkes om. Snarere tvert imot. Det er helse for hverdagsmennesker de kirkelige er opptatt av.

Kirkemøtet kommer hjem til Trondheim når 2015-utgaven åpnes like etter påske. Hovedtema for møtet er «Det gode livet». Det skal handle om kirke, helse og livsmestring. En anonym saksbehandler i Kirkens hus i Oslo har skrevet et svært leseverdig og interessant saksfremlegg om kirken og helsa vår. Det er ikke tilfeldig at temaet kommer opp nå.

Vårt Land hadde i den stille uke et oppslag som fortalte at stadig færre tror på Gud. I 1985 svarte 52 prosent av de spurte at de trodde på Gud. I en helt fersk måling er det like mange, 38 prosent, som svarer ja som de som svarer nei på spørsmålet: Tror du på Gud? 24 prosent svarer at de er usikker. Hvor mange av disse som kan kalles nyreligiøse i den forstand at de tror på en slags upersonifisert kraft i tilværelsen, er vanskelig å si.

I en tid med konkurranse om sjelene må også kirken streve for å holde seg relevant for folk. På Kirkemøtet 2015 vil man gå opp grensen mot en stor og voksende alternativbevegelse. Kirken, rettere sagt bispekollegiet, er blitt mer på hugget også i den dagsaktuelle politiske debatten. Uten å ville gå noe partis ærend, har flere biskoper engasjert seg klart på venstresiden i debatten om asylbarna. Det samme har de gjort i klima- og miljødebatten. Nå vil kirken vise at den er relevant også for helsa vår og ta tilbake tapte posisjoner i helsevesenet.

I Bibelen handler det ikke mye om helse. Ifølge saksfremlegget er ordet «helse» kun brukt fire ganger. Derimot er «helbredelse» et kjent bibelsk fenomen. Jesus var på mange måter en folkelig healer. Han leget spedalske, fikk blinde til å se og døde til å stå opp. Dette er et utgangspunkt når kristne sier at Gud har omsorg for hele mennesket, både det kroppslige og det åndelige.

Helt fra kristenhetens tidligste tider har kirken vært opptatt av sin helbredende gjerning, at mennesket er både kropp og ånd. Syke og svake ble tatt hånd om. Det ble opprettet hospitaler i tilknyning til klostre og kirke. Trondhjems Hospital går inn i denne tradisjonen. Forløperen til dagens sykehjem ble etablert allerede i 1277. Pilegrimsbyen Nidaros hadde en fremtredende rolle i utviklingen av den diakonale tjenesten i vårt land. Ordet diakon betyr tjener, og brukes om kirkelig ansatte som arbeider med syke og trengende i menigheten.

Den diakonale virksomheten utviklet seg sterkt fra middelalderen og fremover. I Norge har vi fortsatt fire store diakonihjem, men også i mindre målestokk har kirkens omsorgstjeneste vært svært utbredt. Med velferdsstaten skulle samfunnet overta ansvaret for syke og svake, og det ble mindre behov for den diakonale tjenesten. Når anbudssystemet ble innført også i helse- og omsorgssektoren, ble mange kirkelig drevne institusjoner skviset ut av kommersielle aktører.

I dag har vi omlag 150 diakonale institusjoner og 350 diakoner i tjeneste her til lands. Myndighetene åpner for større deltagelse i omsorgssektoren fra frivillige aktører, og kirken ser for seg en ny vår for sitt arbeid på dette området. Det vil være en velkommen tilvekst til de bokstavelig talt «gudsforlatte» offentlige institusjonene. Men det må ikke bli innført tro- og bønneplikt for brukerne av kirkens omsorgstilbud.

Jo mer folk går i kirken, jo lavere blir blodtrykket. Det viste en tidligere undersøkelse fra HUNT, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag. Det kan bety at flittige kirkegjengere har en god helse i utgangspunktet. Men det kan også bety at selve opplevelsen av preken, bønn og salmesang har en god effekt på sinn og sjel. Kanskje betyr det også at den som har funnet frem til noe å tro på, får med seg en helsebringende sjelefred og ro og en opplevelse av å delta i et fellesskap. Alle undersøkelser viser at det er godt for helsa å føle at man hører til et sted.

På den andre siden vet vi at sterk tro ikke nødvendigvis er godt for den psykiske helsen. Vi vet også at det er begått både fysiske og psykiske overgrep mot mennesker av kirkens tjenere og i Guds navn. Da er det interessant å lese at kirkemøtets saksbehandler er opptatt av nettopp dette. Den lite helsebringende varianten av religiøsiteten omtales som rigid, den er ikke noe mål, den kan forsterke psykiske lidelser. Og for de som gjerne vil ha kirkens velsigenlse over sine parforhold, men er av samme kjønn, er kirkens praksis ikke særlig helsefremmende.

Kirken har ennå ikke et symbolsk plaster på såret til riktig alle som ønsker å høre til.