Fremskrittspartiet har aldri fremstått som de ivrigste forkjemperne for norske kvinners rettigheter. Men når det er snakk om kvinner fra andre kulturer og religioner enn den vestlig-kristne sfære, nærmere bestemt muslimske kvinner, hever partiet knyttneven. Det gjorde landbruksminister Sylvi Listhaug ettertrykkelig i en kronikk i gårsdagens VG.
Meget engasjert hevder hun at den norske kvinnebevegelsen har sviktet kvinner fra andre kulturer. Det er kvinner i islam hun vil slå et slag for. I Frp bruker man enhver anledning til å kritisere muslimsk praksis, og kvinnedagen 8. mars er en god timing for et nytt angrep på kvinnefiendtlige sider av islam.
- Kvinnebevegelsen vil være radikal, men fremstår som reaksjonær, skriver Listhaug, og får sikkert mange til å hoppe i stolen. Hun mener at kvinnekampen er kuppet av radikale aktivister som mener at absolutt alt må forstås ut fra et kjønnsperspektiv. Hun siterer Arnulf Øverland som i 1936 skrev «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Hun skildrer dagens kvinnebevegelse som egoistisk og nærsynt, der kampen mot privatisering av barnehager i Oslo er en av parolene.
- De tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv, skriver hun. Listhaug etterlyser solidariteten med kvinner som utsettes for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre former for undertrykking. Det er muslimske kvinner, i vårt eget land og ute i den store verden. Det er kvinner som fortsatt er svært tause i den norske debatten, med få unntak. Hennes argumentasjon kan lett avfeies med at dette er typisk Frp-kjør mot muslimene. Men selv kvinner som instinktivt tar avstand fra alt som kommer fra det hold, bør kunne gi Listhaug rett i mye av det hun skriver.
Hvis man ser på de 19 parolene som skal bæres gjennom 8. marstoget i Trondheim, handler et fåtall om kvinner i en internasjonal sammenheng. Her er det velkjente kravet om 6-timersdagen, et håpløst krav i en tid der vi trenger mer arbeidskraft og -innsats. Her er de velbegrunnede parolene mot seksualisert vold og for lik lønn for likt arbeid, og en rekke paroler som angriper asylpolitikken, regjeringens arbeidspolitikk og søndagsåpnee butikker.
De eneste som har internasjonal klang, er de som gir støtte til palestinske kvinner og kampen mot IS, og den som krever beskyttelse av syriske kvinner på flukt. Men hvor er kravet om retten til selv å velge hvem man skal leve sammen med, retten til egen kropp og beskyttelse mot kjønnslemlestelse? Hvor er støtten til kvinner som føler seg tvunget til å tildekke hele kroppen sin for at menn ikke skal få syndige tanker? Den er der ikke.
Dette er ikke problemer som gjelder et flertall av norske kvinner. Men det er kvinnefiendtlig praksis som medsøstre både i og utenfor våre landegrenser må leve med. Hvor er solidariteten med disse kvinnene på en dag som 8. mars? Er det slik at kvinnebevegelsen ikke bryr seg om dem? Eller går de radikale kvinnene som har gjort kvinnedagen til sin egen, på kulturrelativistiske gummisåler for ikke å krenke muslimer?
Listhaug fikk i går følge i VGs spalter av avisens egen kommentator Shazia Sarwar. Hun skriver om de mange unge jentene og kvinnene som også i Norge er nødt til å leve som flyktninger i eget land. Det er kvinner som har nektet å følge familiens valg av partner. De har krenket familiens ære og risikerer å måtte lide for det ved i verste fall å bli drept. Hvorfor går ingen i tog for dem?
Aktivistene bak parolene vil sikkert si at de kjemper for alle kvinner, også muslimske. Hvorfor da ikke vise det?
