Duoen Toril Goksøyr og Camilla Martens er spennende å følge i sin utforskning av realistisk nåtidsteater.
Ikke minst er det givende å oppleve «Fri», som hadde premiere under Festspillene i Bergen og nå spilles utendørs på Akershus festning ut denne uka.
Her i Trøndelag er sommeren etablert som spelsesong, og ferdig med det. Ikke misforstå: Det er stas med spel. Men det er ikke dumt å oppleve noe annet også, sånn innimellom, en sjelden gang.
Fri er definitivt noe annet. «Fri» er nåtid, det er realistisk inntil det dokumentariske og det er underspilt.
«Fri» er en rekke personer i en bypark en fin sommerformiddag. Pensjonister som spiser is og leser kryssord, joggere, småbarnsforeldre, hobbyvisesangere, kjærester, parkarbeidere, en gjeng rusmisbrukere. Og først og fremst er det Ane Dahl Torp som Elin, Elins 16 år gamle datter Signe (Live Miranda Flaaen) og Elins mor Karen (Kari Onstad). Tre generasjoner kvinner med en felles sorg, og ganske mange uløste konflikter mellom mor og mormor.
Publikum sitter på et stillas som omringer tre av fire sider av spilleområdet. Vi sitter med høretelefoner, og følger med på utvalgte dialoger i de forskjellige miljøene i parken. Noen konflikter får vi dypt innsyn i, noen aner vi bare. I tillegg til dialogene får vi innsyn i Elins tankeverden, og hun har mye å tenke på, mange sorger å bearbeide.
Den grovt rusa Kristian (Benjamin Helstad) raver rundt, men ligger mest og sover nede i gresset. Men han ligner så mye på Elins døde bror at han setter i gang en serie konflikter. Hans allierte i rusmiljøet Rita (Trine Wiggen) er det mer tak i. Wiggen gjør en stor, humoristisk og akrobatisk rolleprestasjon gjennom sin fremstilling av akterutseilte men ikke kuede Rita.
Ane Dahl Torps Elin gjør enda dypere inntrykk. Hun er på den ene siden er en stillferdig engstelig tenåringsmor, på den andre siden er et generaloppgjør mot moren under oppseiling. Unge Live Miranda Flaten er nydelig som den elskverdige datteren, som har inderlig lyst på en dyreste gule kjolen til sin et år forsinkede konfirmasjon, men hun har mer lyst til at mamma og mormor har det bra.
«Fri» er et stykke som gjør sterkt inntrykk uten å være påtrengende. Miksen av frodig humor og dyp menneskelighet, av det trivielt dagligdagse og de evige spørsmålene, er elegant og troverdig løst. Her heves ikke stemmen i utrengsmål.