Line Natalie Røllheim Albertsen er mor til Oscar, en fire år gammel gutt med barneautisme.

Hun er også spesial- og sosialpedagog og jobber i skolen.

- Kuttene vil gå utover min andre sønn, Odin på to og et halvt. Han og alle de andre ville blitt oversett, fordi de voksne i barnehagen ville vært opptatte med de barna som har spesielle behov, sier Røllheim Albertsen.

foto
Line Natalie Røllheim Albertsen med Oscar (4), Odin (2), Pus, Gris og Kanin. Kosedyrene har fått navn etter hva de faktisk er. Det skal lette språkopplæringen til Oscar.

Flere barn, mindre penger

I siste formannskapsmøte i Trondheim før sommeren orienterte rådmannen politikerne om behovet for en innsparing på 20 millioner kroner til spesialpedagogiske tilbud for barnehagebarn med nedsatt funksjonsevne. I 2015 trengte 391 barn spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. I 2016 hadde tallet økt til 460 barn. Det vil koste kommunen 110 millioner å finansiere, slik tilbudet er organisert i dag. Rådmannen foreslår en ramme på 90 millioner for neste år og en omorganisering.

LES SAKEN HER: - Kaja risikerer at hun aldri lærer seg å snakke

- Hvordan skal dere klare det uten at det går ut over alle barna i barnehagen, spør Line Natalie Røllheim Albertsen.

Hun skrev et leserinnlegg i Adresseavisen, stilet til ordføreren, hvor hun inviterte henne til barnehagen for å vise hva som står på spill. I Rita Otterviks feriefravær tok Ap-kommunalråd Sissel Trønsdal, kontakt og kom hjem til dem.

foto
Line Natalie Røllheim Albertsen er mammaen til Oscar (4). Hun forteller kommunalråd Sissel Trønsdal (Ap) om hvilket tilbud sønnen med autisme får, hvorfor det er nødvendig, og om sin frykt for å miste dette når kommunen skal spare penger.

- Lar du allmennlegen utføre hjernekirurgi?

- Jeg fikk vondt da jeg leste kommunaldirektør Camilla Trud Nereids argumenter om å styrke allmennpedagogikken. Jeg er enig i at det er viktig, men ikke på bekostning av det spesialpedagogiske tilbudet. Så hvordan har dere tenkt til å løse det? Er det en plan klar fra neste år, spør Røllheim Albertsen.

- Ville du latt en allmennlege utføre hjernekirurgi? Svaret er nei. All ære til barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere og assistenter, de gjør en kjempejobb og er flinke på sine felt, men de er ikke spesialpedagoger. De har ikke den kompetansen som behøves, sier Røllheim Albertsen.

Sønnen hennes er avhengig av én til én oppfølging. Han får det ved hjelp av 15 timer med spesialpedagog i uken, samt en assistent som blir veiledet på det pedagogiske.

- Oscar (4) kan ikke snakke. Han kan ikke kommunisere at han er sulten, tørst, trøtt, har vondt eller er lei seg. Han putter ting i munnen og han stikker av. I tillegg er han stor og sterk, uhell kan skje. Det var først da spesialpedagogen kom inn at vi fikk trent på de rette tingene. Vi fikk hjelp til å finne sønnen vår inni der, for vi vet jo at han er der, sier Røllheim Albertsen.

Oscar mistet det lille språket han hadde, brått, i toårsalderen. I dag kan han igjen si «mamma», «pappa», «is» og tallet «åtte». Ingen vet hva han har potensial for.

foto
Alexandra er assistenten til Oscar (4). Hun er sammen med han hver dag i barnehagen og veiledes tett av spesialpedagogen på metodikk. Her takker de for dagen. Lillebror, Odin er også klar for avgang i søskenvogna.

- Budsjettet er ikke lagt

Sissel Trønsdal nikker og lar seg røre. Hun er langt på vei enig i det meste Line Natalie Røllheim Albertsen vil fortelle henne i løpet av de drøyt to timene.

- Saken skal til politisk behandling i bystyret i høst. Vi har bedt rådmannen trekke inn brukerorganisasjonene både for å se på hvordan pengene skal fordeles og på hvordan tilbudet best skal organiseres.

Kommunalråden vil ikke love noe nå.

- En innsparing er uunngåelig, men budsjettet for neste år ikke er lagt. Vi må se ting i sammenheng, sier Sissel Trønsdal.

Ønsker er verdig liv for Oscar

Og det er nettopp helheten Line Natalie Røllheim Albertsen jakter på.

- Da jeg var nyutdannet spesialpedagog jobbet jeg med to niendeklassinger som knapt kunne lese og skrive. Disse elevene hadde ingen diagnose, ingen papirer, ingen oppfølging. Da jeg kom inn var de blitt tenåringer og jeg skulle hjelpe dem videre i livet – med blanke ark. Så går jeg igjennom mappene deres og finner skriv fra barnehagen, de lurer på om det kunne være noe ... Det var jo begrenset hva jeg kunne klare, men hadde disse blitt fanget skikkelig opp i barnehagen så kanskje. Jeg lurer ofte på hvor de er nå, hva de gjør.

Røllheim Albertsen beskriver barnas utvikling som en stige som må plantes trygt, støttes opp, og hvor hvert trinn representerer et år.

- Hvis vi ikke hjelper dem i løpet av de første fire årene i barnehagen, er det høyt opp til det femte, når de begynner på skolen. Disse barna vil alltid henge etter, derfor må vi sette inn tiltakene tidlig. Gir vi dem de beste forutsetningene i livet kommer de kanskje ikke til å bli uføretrygdede, måtte leve på Nav eller dø alene, sier hun. Det siste er hennes største frykt når det gjelder hennes eget barn.

- Oscar trenger å lære å snakke og gis en mulighet til å bli en del av det produktive samfunnet. Han trenger et verdig liv, han også. Og i tillegg til det, tror jeg at samfunnet kan spare penger på det i fremtiden.

foto
Oscar (4) sier «is». For et par år siden mistet han alt sitt verbale språk. De aller nærmeste forstår likevel mye av hva han vil, ikke minst lillebroren, som gjerne «tolker» broren sin. - At han lærer å omgås andre er alfa og omega, sier moren, Line Natalie Røllheim Albertsen.

Kampen mot møllene

Selv jobber hun 50 prosent for å klare nattevåk med sønnen og gi han den konstante oppmerksomheten han er avhengig av. Det å ha et barn med autisme gir også foreldrene en kamp med papirmøllen. Både helsevesen, hjelpemidler, aktivitetstilbud og opplæring krever dokumentasjon og løpende vurderinger. Hverdagslivet utenfor huset og barnehageporten er en annen kamp. Kommentarer og foreldreråd på butikken, bussen, på flyplasser og på gata er noe de får ofte, men også noe de aldri blir vant til.

- Jeg delte avisinnlegget på facebooksiden min og i grupper jeg er medlem av. Blant annet på ei lokalside for beboerne på Kattem. Og det er delt videre over 500 ganger. I tillegg skriver jeg en blogg og snakker åpent til barnehageforeldre og andre om dette. I høst skal jeg foredra på en samling for familievernsansatte i Trøndelag. Og jeg vil gjerne snakke med politikerne i bystyret!

Det har Sissel Trønsdal lovt å videreformidle.

- Jeg er opptatt av at disse barna ikke skal bli ytterligere stigmatisert. Jeg ønsker forståelse for at Oscar er som han er og at han skal bli en naturlig del av det samfunnet han lever i. Gjennom åpenhet blir det lettere, sier moren.

På ferie i sommer gikk Oscar med en T-skjorte hvor det sto «I have autism».

- Vi har fått enormt mange positive tilbakemeldinger og forståelse, sier Line Natalie Røllheim Albertsen.