Overgangen utløste spekulasjoner om når han skulle debutere i El Classico, hvem han kunne danke ut av lagets stjerner og om han kom til å slå rekorden som tidenes yngste i spiller i Mesterligaen. Det var ikke grenser for vyer.

Enkelte medier mistet både fotfeste og sunn fornuft. En stund virket det som alle i en kilometers omkrets rundt Santiago Bernabeu ble avkrevd sitt syn på den nyankomne «stjernen».

Kanskje er det slik at denne overgangen bedre enn noe annet definerer Norge som fotballnasjon. Vi er en ganske liten ubetydelighet med mindreverdighetskomplekser i utkanten av Europa. I forbindelse med Ødegaard-overgangen gjorde vi oss ynkelige, til og med mindre enn vi faktisk er.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

Vi kom i skade for å avsløre hvor misunnelige vi er på svenskene som har sin Zlatan, og danskene og islendingene som stadig får frem spillere som vi bare kan drømme om.

Norsk idrett har vært gjennom nok en fantastisk vinter der vi har vunnet oppsiktsvekkende mye, og ikke bare i de små idrettene. Det er bare å bøye seg både i snøen og hatten for våre beste alpinister. Vi har spillere i toppen i NHL og KHL og et fantom på sykkel, men det blir ikke godt nok før vi har vår egen Zlatan.

Ikke noe galt sagt om Martin Ødegaard. Han trener med de store gutta og spiller kamper med de små. Nivået han spiller på ligger trolig under den norske eliteserien, likevel er det kanskje det riktige for 16-åringen akkurat nå. Men ikke godt nok for Norge. Nå merker jeg hvordan kravet stiger om at han må leies ut for å spille på et høyere nivå. Etter to og en halv måned i Real Madrid, er det stadig flere røster i media som mener han må komme seg bort.

Hva blir det neste? Hvor små kan vi gjøre oss?

Da Norge møtte Kroatia, en nasjon med omtrent samme folketall som oss, kom forskjellene på en ekte fotballnasjon og en som lever med falsk selvbilde godt til syne. Kroatia hadde to spillere fra Barcelona og en fra Real Madrid. Luca Modric spiller fast på Real Madrids midtbane. Ødegaard spiller for B-laget på nivå tre i Spania, for øvrig sammen med en ung finne som kom til Madrid for en nesten like høy overgangssum.

Folk som er tett på mener Martin Ødegaard har utviklet seg på den korte tiden i Madrid. Han er i bedre fysisk forfatning og virker raskere både i hodet og beina.

I den landskampen syntes jeg Ødegaard klarte seg utmerket, alder og erfaring tatt i betraktning. Som lag fremsto Norge bedre enn fryktet, men ble hardt straffet for udyktighet i begge endene av banen. 1-5 virket litt i overkant mye helt til jeg hørte kroatenes vurdering av eget spill og innsats. De syntes de hadde levert en slett kamp.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan vi ville dyrket en 5-1 seier over Kroatia for alt det var verdt – og litt til. Ville vi i det hele tatt forsøkt å se på prestasjonen bak resultatet?

Luca Modric har tydeligvis avslørt oss og kom med en faderlig anmodning om ikke å tro at en 16-åring kan bære landslaget på sine skuldre.

Modric har for øvrig en anslått pris på overgangsmarkedet som tilsvarer verdien på hele den norske landslagstroppen.

Det er på sin plass å spørre hvordan norsk fotball kunne falle så dypt.

Etter 1-5 for a-landslaget i Kroatia tapte U21 0-6 for Sverige. Både G17 og G19 mislyktes med å gå til sluttspill, nær sagt som vanlig. Men det skal sies at de ikke var langt unna å lykkes.

Forfatteren Aslak Nore brukte påskeuka til et knallhardt angrep på det han kaller mullaene i fotballforbundet. Når man mislykkes med å nå målene må det få konsekvenser for dem som har ansvaret.

«Det ligger i de inkompetentes natur å klamre seg til makt og posisjoner i offentlig finansierte organisasjoner. NFF-byråkratiet har alltid vært fluepapir for merittløse trenere og ledere som ikke får andre jobber. Og de er ikke vant til å måles for resultatene de oppnår.» Skrev Aslak Nore i VG.

Det enorme spriket mellom selvbildet og realitetene i norsk fotball er et problem. Vi har en blid og jovial landslagssjef som ser muligheter og finner grunn til optimisme bak ethvert baklengsmål, men fakta er at Norge har ramlet ned til en plass rundt 70 på Fifa-rankingen i hans tid. Det er langt bak målsettingen om å være blant de 25 beste.

Per-Mathias Høgmo former sluttproduktet av det arbeidet som skjer i klubbene, og der står det ikke bedre til. Eliteserien er den 26. beste ligaen i Europa, og det er fryktelig langt opp til målet om å være blant de 12 beste på den rankingen.

Mens Norge faller på rankingene, fyller NFF opp kontorene på Ullevaal med nye lederstillinger, og utgiftene til administrasjon og drift skyter i været.

Over tid har norsk klubbfotball vært preget av en heller dårlig treningskultur og en dreining i retning av ballbesittelse. Vi har vært vitne til en helomvending fra det som ga suksess i et annet århundre. Da var norske fotballspillere ydmyke, de var best trent og faglig bevisste på struktur, soneforsvar og gjennombruddshissighet.

I Brasil hørte jeg toppfotballsjef Nils Johan Semb innrømme at VM var en skikkelig tankevekker. Han så på nært hold hvor lista lå, og han mente VM måtte få konsekvenser i den norske fotballhverdagen.

I dette dystre bildet er det hyggelig å registrere med glede at noen klubber, som Rosenborg, har tatt steg i rett retning.

Men veien tilbake er lang. La oss følge minnepennen tilbake til 1999, det beste året i norsk fotball. Rosenborg startet mesterligaen med 3-0 borte mot Boavista og gjentok sifrene borte mot Borussia Dortmund, laget som hadde vunnet mesterligaen halvannet år tidligere. RBK var klar for avansement før den siste kampen mot Feyenoord.

Den høsten spilte også Molde i Mesterligaen.

Landslaget vårt radet opp seirer. Ni strake! Så kom tapet for Tyskland i årets siste landskamp. Men det var også en kamp Norge burde vunnet. Nils Johan Semb ble likevel kåret til årets trener i Europa av det velrenommerte France Football.

Åge Hareide tok Helsingborg til seriegull i Sverige, og Arild Stavrum ble toppscorer. Trond Sollied var en trenersuksess i Belgia.

Den våren vant Tottenham ligacupfinalen med Steffen Iversen på laget. Tre nordmenn spilte på Manchester Uniteds lag som vant Premier League og FA-cupen. Ole Gunnar Solskjær toppet alt med å avgjøre mesterligafinalen. I dag fortoner det seg nesten uvirkelig, ikke sant?

Norge hadde en spiller i Serie A, tre i La liga, fem i Bundesliga og en hærskare i Premier League. Liverpool hadde sikret seg fire Rosenborg-spillere. Til sammen spilte syv eks-RBK’ere i Premier League og en i Spania. Selv med den store årelatingen var laget som spilte hjemme på Lerkendal bedre enn noensinne.

Egentlig var det vel da det tippet over på nytt århundre at nedturen begynte over hele fjøla. Men det tok det lang tid for norske fotballedere å innse. De levde for lenge på forestillingen om sin egen fortreffelighet, og selvgodheten fikk drahjelp av en eksplosivt voksende økonomi.

I Trondheim satt RBK med et 2008-budsjett på 191 millioner. Daglig leder spådde at det raskt skulle øke til 600 millioner kroner og at norsk fotballs omsetning skulle vokse fra én milliard til fire.

Norsk fotball produserte underskudd over nesten hele linjen, men røde tall gjorde ikke særlig inntrykk på lederne. De kjørte videre med et sikkert smil.

Det var på denne tiden den omfattende stadionutbyggingen pågikk. Fotballforbundet sendte ut rigorøse krav, og alle skulle bygge for mesterliga light. Tromsdalen med sine 375 tilskuere lurte på hva de skulle med videoovervåkning. Og hva skulle klubbene med garderober med størrelse som minnet om katedraler?

Reglene førte for eksempel til at Trondheims-Ørn ble drevet vekk fra sin idyll på Rosenborgbanen og ut i en nomadetilværelse som gjorde klubben både hjemløs og identitetsløs. Verre gikk det på Hamar der alt raknet. Klubben har levd på randen til konkurs og i skyggen av en altfor kostbar og overdimensjonert stadionutbygging.

I ettertid angrer de på at de ikke viste mer måtehold andre steder også, som i Kristiansand og Fredrikstad. Eller på Stabæks Telenor arena. Der skulle «pølsene være lengre, pizzaslicene hottere, woken crispere og halvlitersglassene skulle romme 0,6 liter. Minst!». I følge Ingebrigt Steen Jensen, som virket litt rusa på sin suksess med å tenke stort.

På denne tiden avslørte stadig flere tilskuere at norsk fotball var en flopp. Fotballkamper gikk fra å være noe kult til å bli harry underholdning. Næringslivstopper, politikere og deler av den øvrige fiffen kuttet ut VIP-serveringen og fant seg andre arenaer. Nedturen var i gang, men fotballederne tviholdt på sine optimistiske prognoser.

Omsetningen i eliteserien hadde en enorm vekst fra 160 millioner kroner i 1993 til 1515 millioner i 2009. Det forunderlige er at denne veksten ikke ga bedre resultater på bunnlinjen. Ikke i form av økonomisk overskudd og heller ikke i form av resultater. Norske toppklubber nådde rekordunderskuddet 136 millioner kroner i 2009, og alle sportslige piler pekte nedover.

Ingen tvil om at det hersket en ukultur. Ønsket om å vinne gikk ut over ansvarligheten. Sunt vett var satt til side. Det merkelige er at kompetente folk la igjen kompetansen sin når de gikk inn døra til klubbhuset.

Er det vanskeligere å drive en fotballklubb enn en vanlig bedrift?

Neppe! Inntektene kommer hovedsakelig fra tre kilder. Inntektene fra medieavtalen er en kjent faktor, sponsorinntektene bør ikke endre seg dramatisk fra år til år, like lite som publikumsbesøket gjør det.

Den usikre faktoren er resultatene og bonusene som følger av dem. Konklusjonen til de som har gått inn i denne materien er at klubbene bevisst budsjetterer kreativt og optimistisk. Det var først og fremst på spillerkjøp og lønninger det gikk galt. Fotballedere gir etter for internt og eksternt krav om å styrke stallen. Kappløpet om gullet holdt på å ruinere norsk fotball. Hver bidige krone ble brukt på spillere.

I det vanlige næringsliv ville slike ledere forsvunnet, men fotball er noe for seg selv.

Nå er det likevel bedring i sikte. Lønningene er på vei ned, sakte, men sikkert. Spillere som studerer eller jobber ved siden av fotballen blir mer vanlig. De omreisende legionærene med høy lønn er færre.

Kanskje har publikumsbesøket passert bunnen og er på vei opp igjen? Ingen som var på Lerkendal 2. påskedag, kan si at det ikke kan være morsomt på fotballkamp.

Den lokale tilhørigheten og kampen for å bli best i vår lille nasjonale sandkasse er fortsatt påskudd godt nok for å gå mann av huse. Taper laget vårt en kamp, kommer det en ny rett om hjørnet. Lykkes vi ikke denne sesongen heller, så er det ikke lenge til neste.

Måtte det beste laget vinne, bare det er mitt lag!