Se og Hør-redaktør Ellen Arnstad (47) kommer til å motta barnetrygd til hun blir 64 år. Datteren er i dag halvannet år, og Arnstad smiler lykkelig sammen med attpåklatten i et stort oppslag i Aftenposten i dag. Problemstillingen er at stadig flere eldre kvinner mottar barnetrygd. Men hva er galt med det?
Det fine med barnetrygden er at den aldri har vært bestemt ut fra inntekt, sosial klasse og foreldrenes alder. Den er en såkalt universell ordning som går til alle som har barn. Den er i dag som en raus bursdagsgave i størrelse. Barnetrygden er i politisk forstand det fremste symbolet på at alle stiller likt. Derfor er den verneverdig, selv om det ikke betyr at denne trygdeordningen trenger reformasjon. For det gjør den. Fortsatt er hovedregelen at utbetalingen går til mor, fordi det i gamle dager var fare for at far skulle drikke opp alle pengene før han kom hjem.
Barnetrygden ble født i en strid om morslønn. Det var før krigen. I dag har likestillingen kommet ganske langt. Barnetrygden har ikke stått i veien for det. Likestillingsdebatten har de siste årene handlet om kontantstøtten. Staten krever inn skatter og avgifter, og skal dele ut pengene til gode formål. Barnetrygden er blant de beste fordi den er lik for alle. Den har ikke som oppgave å utjevne forskjeller. Det er samfunnets klapp på skulderen til alle som får barn.
Den universelle ordningen er en grunnpilar i velferdsstaten. Det underlige er at det er så omstridt at alle får likt. Mange andre områder sørger for fordeling. Når staten krever inn, for eksempel moms, må alle i hovedsak betale 25 prosent, helt uavhengig av inntekt og sosial situasjon.
Barnetrygden koster samfunnet rundt 15 milliarder kroner. Men regjeringens barnehagesatsing belaster statsbudsjettet med nesten det dobbelte. Det er en langt større skjevfordeling generasjonene imellom.
Velferdsstaten trenger ordninger som setter likhet, og ikke forskjell og fordeling, i høysetet.