- Oldemors verden var ikke en verden av gråtoner. Svart/hvitt-fotografiet kan narre oss til å tro det, men de fotografiske platene som stammer fra laboratoriet til Levanger-fotografen Harald Renbjør (1889-1956), viser folk og omgivelser like fargerike som dem vi er vant til i dag, sier museumsbestyrer Nils Torske.
De siste 20 årene har han vært ansatt ved Levanger museum og arbeidet med samlingene, først som museumsfotograf, dernest også som bestyrer for samlingene. Han har inngående kunnskap om donasjonene til museet, og ikke minst den omfattende Renbjør-samlingen.
–Den er intakt og uvanlig rikholdig, sier Nils Torske.
–Her på Levanger i Harald Renbjørs laboratorium startet norsk fargefoto for hundre år siden.
Laboratoriet intakt
Levanger museum har i sin varetekt rundt 560000 fotografier, negativer og glassplater fra fotografer og fotografforetninger i Nord-Trøndelag. Renbjør-samlingen står likevel i en særstilling. For det første på grunn av pionerareidet innen fargefotografering, som det finnes 3000 fargebilder etter i samlingen. For det andre på grunn av at kjemilaboratoriet til Harald Renbjør er bevart helt komplett, ned til hver minste kjemikalieflaske. Laboratoriet ble innredet i begynnelsen av 1930-årene.
Likeledes finnes en mengde fotografisk utstyr, noe av det hjemmelaget eller supplert med hjemmelagede deler eller forbedringsmekanismer. Laboratoriet er avfotografert, målt opp og pakket ned så det kan settes opp igjen akkurat slik det stod.
–Nå ser vi fram til å rekonstruere det her på museet, sier Nils Torske. Et gammelt dagslysstudio fra ca. 1900 skal også rekonstrueres, og gjenstander fra et mørkerom skal på plass, så publikum kan få et inntrykk av hvordan fotografene arbeidet fra over hundre år tilbake og opp til den digitale tidsalder.
Foreløpig stiller museet ut en rekke eldre kameraer og annet fotografisk utstyr, bl.a. trefargekameraet fra Renbjør og kameraer fra andre fotoforretninger i fylket, og skiftende utstillinger av historiske fotografier.
Kjemiker og forsker
Harald Renbjør hadde overtatt forretningen Isachsen og Renbjør på Levanger etter faren sin, orgelprodusent Peter Kahrs Renbjør. Firmaet ble opprettet på midten av 1800-tallet og produserte harmonier og orgler. Fra 1926 ble det også musikkhandel, radioforretning og fotohandel med laboratorium for fremkalling og kopiering av svart/hvitt-film. –Harald Renbjør hadde mange talenter, forteller museumsbestyrer Nils Torske.
–De fleste forbinder navnet hans med fotografi, men selv kalte han seg aldri fotograf. Han hadde kunstnerisk sans for motiver og malte gode akvareller, og mange ganger fotograferte han motivene fordi han ville male dem. Han laget også mange innretninger innen fotografisk utstyr. Men først og fremst var Harald Renbjør kjemiker og drev med eksperimentell forskning.
Fargefotografering og -fremkalling var hans tema, og allerede før han dro ut for å utdanne seg, hadde han begynt å eksperimentere med det. Renbjør studerte ved K.K. Graphische Lehr- und Versuchsanstalt i Wien og deretter kjemi ved NTH i Trondheim. Han kom tilbake til familiebedriften i Levanger etter en periode først som assistent ved universitetet i Kristiania og som lærer i landbrukskjemi ved Norges Landbrugshøiskole.
I verdensteten
Vel hjemme i familiefirmaet på Levanger fortsatte han med det han aller helst ville: Utprøvingen av forgefotografering, fremkalling og kopiering, og fremst av alt: reproduksjon av fargefoto.
–I materialet etter firmaet Renbjør har vi funnet eksempler på de aller fleste teknikker og reproduksjonsmåter i fargefilmens historie. Det foregikk en utstrakt eksperimentering flere steder i Europa. Renbjør utprøvde alle de kjente prosessene, og eksperimenterte seg fram. Slik fant han for eksempel ut hvordan Agfacolors flersjikts fargefilm skulle fremkalles. Han satte nok en støkk i Agfa-standen på fotomessen i Köln i 1939 da tyskerne oppdaget at en ukjent norsk kjemiker hadde full innsikt i forretningshemmeligheten deres. Han visste like mye som dem, forteller Nils Torske.
Renbjør var altså i verdensteten. En boksamling på ca 400 bind om kjemi og fotografirelaterte emner og abonnement på ledende engelske og tyske fagtidsskrifter forteller om en fagmann som fulgte godt med. I boka Levanger museum har utgitt om Harald Renbjør, «¿og det ble farger»(2003), skriver Torske at Renbjør også tok en tur innom kinoen i nabobygget til forretningen og sakset en rute eller to fra nye fargefilmer etter hvert som de kom.
Omfattende dokumentasjon
To forhold gjør at så vidt mye er bevart for ettertiden fra firmaet Renbjør: Harald Renbjørs sønn Per (1919-2004) førte bedriften videre og kastet ingenting etter faren, og han og kona Grete har raust delt sine kunnskaper og erindringer med museet. I 2001 donerte familien Renbjør også alt fra det nedlagte firmaet til Levanger museum.
–Per Renbjør henvendte seg til oss i 2000 for å høre om museet var interessert i å overta det han hadde fra det nylig nedlagte firmaet Renbjør. Han hadde tatt vare på alt både etter farens og sin egen virksomhet. Da jeg fikk se hva han hadde, og som ennå stod slik det var da det var i bruk, forstod jeg at nå måtte han fortelle alt han visste og husket fra sitt og farens livsverk, sier Nils Torske.
Dermed satte han i gang et omfattende samarbeid med Per Renbjør.
–Vi gjennomgikk materialet, og jeg intervjet ham også to-tre dager i uka over ett og et halvt år, og pumpet ham for opplysninger. Resultatet er seks timer intervju på video og betraktelig mer på lydbånd. Blant annet to hele timer bare om teknikk.
Kastet aldri noe
Som faren gikk også Per Renbjør på NTH og ble ferdig diplomingeniør i kjemi under krigen, før han reiste tilbake til familiefirmaet på Levanger I 1948 etablerte far og sønn Norges første laboratorium for fremkalling av fargefilm. Da faren døde, førte Per firmaet videre til det ble avviklet mot slutten av 1990-tallet.
Både far og sønn tok vare på utstyr som hadde vært i bruk i forretningen eller laboratoriet. Hele tiden holdt firmaet til i samme bygård, Håkon den godes gate 1 B på Levanger, så flytting ble heller ikke noe påskudd for å avhende gammelt utstyr. Ble det for fullt, ble overflødig utstyr ryddet unna og lagret på loftet og i kjelleren. Per Renbjør var heller ikke kjent for å ha det så ryddig på kontoret på bakrommet i musikk- og fotoforretningen sin.
–Det fortelles at han en gang fant en sykkel på skrivebordet, smiler Nils Torske. Han går ikke god for historien, men kan bekrefte at på bakrommet gikk det ganger mellom stabler av utstyr og papir. Men Per Renbjør visste likevel nøyaktig hvor han hadde alt.
Bilder fra krigen
Et unntak var negativene til bildene Per Renbjør tok da ofrene for Majavatn-affæren skulle graves opp sommeren 1945. Renbjør ble tilkalt til Falstadskogen der 30 menn fra motstandsbevegelsen på Helgeland var blitt skutt i oktober 1942. Nå skulle krigens forbrytelser fotodokumenteres for påtalemakt og ettertid.
–Vi visste at negativene fantes, men Renbjør husket ikke over 50 år etterpå hvor de hadde tatt veien, sier Nils Torske, som lette høyt og lavt i månedsvis.
–Vi var ferdige med å gjennomgå alt materialet og hadde egentlig gitt opp å finne dem da jeg på innskytelse løftet på noe papir i en skuff en dag senvinters 2002. Der lå negativene, pent innpakket. Da hadde jeg også spurt etter negativene vidt og bredt både innenlands og utenlands, bl.a. i Bundesarchiv og i Imperial War Museum. Så ligger de altså i en skuff på Levanger. Takket være Per Renbjør har Levanger museum også en unik samling på 234 bilder fra andre verdenskrig, tatt av tyske soldater. Soldatene hadde hver sin filmkvote og ble oppmuntret til å fotografere og sende bilder hjem til familiene sine. De som holdt til i Levanger-området kom til Renbjør for fremkalling og kopiering. –Det Per Renbjør gjorde, var ikke uten risiko. Nattestid tok han ekstra tjuvkopier av soldatenes filmer. Det er tydelig å se at flere av bildene hadde etterretningsverdi. Renbjør snakket lite om dette, men vi vet at han var i kontakt med motstandsbevegelsen allerede i studietiden. Det er nærliggende å tro at enkelte av bildene fant veien også helt andre steder enn dit Wermacht hadde tenkt, antyder Nils Torske.
Krigsbildene var lenge ansett som tapt da Per Renbjørs enke Grete fant dem i 2004. Et utvalg av dem ble utstilt på Levanger museum for første gang i fjor sommer. Levanger museum er blitt en del av Stiklestadmuseene. Noe av bakgrunnen for sammenslåing av museer i Norge er at større deler av midlene skal kunne kanaliseres til museumsfaglige formål.
–Det regner vi med vil skje, sier Nils Torske. Som eneste fast ansatte ved museet har han ikke problemer med å få dagene til å gå. Utenlandske fagfolk anser Levanger museums samling innen trefargefotografi å være fullt på høyde med materialet ved det velrenommerte Teknisk museum i München. Den russiske eksperten på trefargefotografi, Viktor Minasjin, vurderer samlingen på Levanger blant verdens fem viktigste. Minasjin kom ens ærend til Levanger for å ta samlingen i øyesyn, og foreløpig har kontakten resultert i den interessante russiske og renbjørske trefargefotoutstillingen som åpnet i forrige uke.
–Samarbeidet med Minasjin er en stor inspirasjon. Det har gitt oss nye påminnelser om hvilken historisk og fotografisk skatt vi har her på Levanger, sier Nils Torske.