Trygge lille Heimdal er langt fra sentrum av metropolen Paris, som er sterkt preget av massakren i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo onsdag. Likevel merker også vi i mediehuset på Heimdal konsekvenser av terroren, og oppleverat vår egen sikkerhet hele tiden må vurderes. Vi har lært at terroren kan ramme hvor som helst og hvem som helst.
Charlie Hebdo kommer ikke ut denne uken. På bladets nettsider ligger kun en svart plakat med det som er blitt det trassige svaret på terroren: «Je suis Charlie». Det er gjentatt på en rekke av verdensspråkene, også arabisk. Men Le Figaro skriver at bladet kommer ut som vanlig i neste uke. Slik vil de gjenlevende i redaksjonen ære sine drepte kolleger og vise at de ikke lar seg knekke, til tross for det barbariske angrepet på dem og deres demokratiske rett til å ytre seg fritt.
Kanskje stiller de som overlevde seg det vanskelige spørsmålet: Er vår satiriske virksomhet så viktig at den er verdt å dø for? Dette er det store dilemmaet for alle som har ytringsfriheten som sin levevei og livsstil. Til og med for oss her oppe i Europas utkant. Ytringsfriheten er selve fundamentet for demokratiet, forutsetningen og begrunnelsen for all formidling av innhold og meninger.
Franrike er opphavslandet til slagordene «frihet, likhet og brorskap» fra revolusjonen i 1789, herunder retten til den frie ytring. Landet har i alle år hatt en sterk tradisjon for satire, både på trykk og på scenen. Mer enn kanskje noen annen nasjon har franskmennene en tradisjon for å latterliggjøre makten i alle dens varianter. Men også her i Norge har den politiske karikaturen og den satiriske tegningen en sterk historie. I Adresseavisen har vår egen janO i mange år vært en del av denne stolte tradisjonen. Hans tegninger har slått i alle retninger, og han har i årenes løp provosert både kirke, politikere og andre øvrighetspersoner.
Frankrike har flere populære satiremagasin, og Charlige Hebdo er ett av disse. Det eksisterte først under navnet Hara-Kiri fra 19709, men ble nedlagt etter å ha harsellert med tidligere president Charles de Gaulle etter hans død. I 1992 gjenoppstod magasinet i sin nåværende form. Det er et uavhengig, venstreorienert blad.
Selv om bladet ble særlig kjent etter at det trykket Muhammed-karikaturene i 2006, og noen år senere trykket en naken Muhammed, slår bladet i alle retninger. Jøder, katolikker, paven, politikere og næringslivstopper har alle fått føle satiremakernes beske kommentarer i tekst og tegninger. Men det er først når islam er tema for satiren det kommer til trusler og blodig vold. Andre objekter for satire reagerer nok også, men reaksjonene som kommer er ikke voldelige. Ytring blir møtt med ytring, slik det skal fungere i et demokrati.
Det er lett å være modig og prinsippfast om Ytringsfriheten på lederplass og ved høytidelige anledninger. Når vi derimot skal vurdere om vi skal publisere et innhold som kan provosere lesere så mye at de kan være villigtil å ty til vold for å stoppe eller hevne en ytring, er vi da like modige? Enhver ansvarlig redaktør må vurdere hvor langt opp mot ytringsfrihetens grenser han eller hun skal gå, mot hensynet til medarbeidernes sikkerhet. Det letteste kan være å velge egen bedrifts sikkerhet fremfor nødvendigheten av å irritere eller provosere. Det er ikke bare politiske eller religiøse fundamentalister som kan la seg trigge til vold, også syke mennesker kan gjøre det.
Adresseavisen har også vært utsatt for alvorlige trusler etter publisering av en tegning laget av vår egen tegner. Dette skjedde i 2008, og var en tegning der en naken terrorist gjemte seg bak et skilt der det stod skrevet: «Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg». Med tegningen ville janO si at mange terrorister bruker Muhammed til å dekke seg bak.
Men vår redaktør har også stoppet tegninger når han har ment det har vært riktig. Fagavisen journalisten.no la torsdag ut en janO-tegning som gjennom en intern kontrollsvikt rakk å komme på trykk. Da ble et helt opplag av Ukeadressa makulert ut fra en vurdering av at tegningen ikke stod i en relevant kontekst. Det var en dramatisk beslutning, men det er den type vurderinger en redaktør har rett og plikt til å ta.
Vi har nå fått en debatt om norske medier var feige da mange unnlot å trykke Muhammed-karikaturene i solidaritet med danske Jyllands-Posten publiseringen høsten 2005. Avisens tegner ble utsatt for drapstrusler, også redaksjonen ble truet og er fortsatt omgitt av tunge sikerhetstiltak. Vi fikk en opprivende debatt her hjemme utover vinteren 2006, og mange aviser valgte å trykke faksimiler av noen av tegningene. I går trykket flere norske og internasjonale aviser faksimiler fra Charlie Hebdo, mens andre aviser hadde forsider som gikk i svart. Det gjorde også vår front, sammen med utsagnet «Je suis Charlie», til ære for og minne om de som døde.
For Adresseavisen er det en redaksjonell vurdering fra gang til gang hvilke tegninger vi skal bringe. Slik vi ser det, må en provoserende tegning stå i en relevant sammenheng hvis det skal være aktuelt å trykke den. Vi trykker ikke bare for å demonstrere vårt mot, for å si det litt banalt. Det er relevant å vise våre lesere hva Charlie Hebdo står for, hva slags tegninger som ikke tåles av de som har sett seg ut magasinet som en fiende.
Etter karikaturstriden har Jyllands-Posten tegnes Kurt Westergaard vært utsatt for drapsforsøk, og han lever fortsatt under politibeskyttelse. Flere fremtredende norske tegnere sier at terror og trusler om terror har ført til en viss selvsensur. De tenker nøye over hvilke tema de tar opp, og hva de unngår. dette er forståelig, men beklagelig. Også en fersk Fritt Ord-undersøkelse fra sist høst tyder på at norske pressefolk i økende grad pålegger seg grenser for hva de tar opp, ut fra reell frykt eller overreaksjon.
Det er farlig hvis frykten fører til selvsensur i redaksjonene. Da har vi tapt overfor de som ikke vil leve med den ytringsfriheten som er grunnlag for våre frie samfunn.
