Det kommer mer om denne helgen, men først litt om den forrige.
Da var jeg nemlig hjemme i Namsos for å få med meg høstens storsatsing i namdalsk kulturliv, rockemusikalen «Kongen av luftslott». Jeg hadde selvsagt lest de positive anmeldelsene – dekningen av premieren 17.oktober var riksstoff i pressen – og hadde skrudd forventningene adskillige hakk høyere enn hva en lokal musikal burde avstedkomme. Med navn som Åge Aleksandersen, Rasmus Rohde, Arnulf Haga og John Locker Rohde kunne det ikke bli veldig dårlig.
Det gledelige var at de hadde fått til noe skikkelig bra. Navnet på musikalen er hentet fra en replikk om hovedpersonens storebror Lars, som kommer tilbake fra år «på sjøen» med silkeskjorte og ambisjoner om å selge moderne kunst til velkondisjonerte namsosinger. –Han er kongen av luftslott, sukker faren, om den vidløftige drømmeren.
Da jeg først så tittelen på stykket, tenkte jeg umiddelbart at det henviste til Namsos og Rock City-prosjektet. Etter å ha lest om stykket og opplevd det, skjønte jeg at assosiasjonen bare var fordomsfull og infam. For det er ikke rocken som er hovedfokus i forestillingen, nei, den lodder dypere og skildrer ibsenske tema som skam som sildrer gjennom generasjoner, skjult galskap – og den forteller historien om motkulturens inntog i en konform småby. Den gir rom for kjærlighet også, og mye ungdommelig håp og styrke. Jeg fikk tårer i øynene to ganger og hadde gåsehud fire ganger, men så er jeg fra Namsos også.
Stykket sto fjellstøtt som musikal, men fungerte også som tankekatapult for nettopp Rock City. I det jeg gikk ut av Kulturhuset i Namsos, fylt av musikalens melankoli og styrke, fikk jeg stukket en flyer i hånden. Namsos Rockfestival starter neste fredag. Jaggumeg, tenkte jeg. Luftslottet er faktisk i ferd med å bli bygget.
Etter en humpete start med stort driftsunderskudd er senteret nå på plass med eget trønderrockmuseum, et i namdalsk sammenheng gedigent hotell, to nye kinosaler og en ny storstue for livemusikk i Namdal – Rock City Hall som av økonomiske grunner nå heter NTE Arena.
Dette er infrastrukturen som møter gjestene når de kommer til Namsos Rockfestival og Midtnorsk Musikkmesse 3M i helga. Samtidig vet vi at Nordens første konferanse om artisthelse ble avholdt i Namsos nå på torsdag, med kloke ord fra Åge A og framlegging av en kommende doktorgrad om underholdningsbransjens helsetilstand. Pressen, inkludert herværende avis, Dagbladet og NRK dekket det bredt.
Søkelyset er omsider rettet mot innholdet i Rock City som ressurssenter. I mandatet til Rock City står det at de skal være: «Norsk ressurssenter for pop og rock, og opplevelsessenter for trønderrock.» Det blir avgjørende for Rock City å levere på det første. De er allerede i havn med det siste.
Helgen vi er inne i, blir en ny merkestein på veien mot nasjonal posisjon. Første merkestein var sist høst da opplevelsessenteret åpnet. I oktober kom den nye sjefen Åsmund Prytz på plass – det var viktig for troverdighet og for blikket ut over bygrensene. Et nytt vendepunkt kom i forrige måned, da regjeringen «bandt seg fast i masta» på Rock City med milliontildelingen som sikrer 10 millioner offentlige kroner inn på rockekontoen i Namsos.
I dag fylles byen med artister og musikkbransje. En titt på programmet viser at Namsos-miljøet fikk massasje i går i form av en hyllestkonsert til D.D.E. Men programmet viser også en annen ting, nemlig en tydelig nasjonal dreining.
I dag skal for eksempel Audun Vinger «rockebade» Lars Lillo Stenberg. Du får det ikke mer «oslosk» enn det. Stein Torleif Bjella, Donkeyboy, DeLillos og Cocktail Slippers viser også utsyn. Det som har heftet ved Namsos og Rock City-prosjektet; at de ser for mye innover mot seg selv og sin egen trønderrock-fortreffelighet, blir nå utfordret av innholdselementer som heller oser Grünerløkka enn Gullvikmoen.
Det er bra! Vel er Namsos-miljøet unikt historisk sett, men det er vel knappest så enestående at det kan forvente 10 millioner offentlige kroner for å bevare seg selv. Med pengene kommer kravet om nasjonal relevans. Som desidert budsjettvinner på årets trønderske kulturbudsjett har ikke Åsmund Prytz og de andre i Rock City noe annet valg enn å innta en mer betydelig rolle nasjonalt. Norge må få noe tilbake for pengene.
Utfordringen for både Rock City og Rockheim er at de må være aktuelle i samtida, samtidig som de konserverer fortidas populærmusikk.
Helgens faglige program, konserter og talentpriser knytter Rock City til samtiden. To gjeve talentpriser som ruver i det norske rocklandskapet skal deles ut. Bandwagon er Namdalsavisas musikk-konkurranse som har ekspandert ut over Namdalens grenser og er nå blitt hele Amedias (A-pressene/Edda) bandkonkurranse. Dette har Namdalavisa fått velfortjent ros for.
Lørdag kveld, noen timer etter at Bandwagon-vinneren er kåret, deler så Åge Aleksandersen ut RAMP-stipendet som er blant de største i norsk rock. 250 000 kroner merkes godt på enhver bandkonto i landet. Å bli base for to så store bandkonkurranser, som engasjerer hundrevis av band over hele Norge, er strategisk perfekt for Namsos og Rock City. De som faktisk driver med rock - i dag - får et forhold til byen og ideen Rock City. Både lokalmedia og riksmedia er ivrige observatører.
Dette grepet på samtida må Rock City ha, de har som kjent ikke fått sin status først og fremst som rockmuseum – det ligger jo i Trondheim. Legitimiteten for overføringene ligger i aktiviteten de greier å skape rundt ressurssenteret og at de bidrar til faglig kompetanseheving i det rytmiske musikkfeltet. De er i gang, men må levere enda mer i årene framover. Visjonene må bli realiteter.
Morgendagens bransjemesse, «3M» bidrar i byggingen av Rock City-visjonen. Messa har en håndfull foredragsholdere fra øverste hylle. Blant annet kommer den svenske superprodusenten Ollie Olson som har jobbet med blant andre Robyn og Snoop Dogg. I Namsos skal han ha masterclass i studio med vinneren av Bandwagon-konkurransen. Det lar seg høre. Også pr-strategene i Anorak kommer til 3M. De skal fortelle om hvordan de greide å smitte halve Norge med Kaizers-virus via smarttelefoner. Det er en fjær i hatten for Namsos at de kan presenterer fagdag med Anorak tre måneder før samme firma kommer til Trondheim og «storbyens» stolthet; Trondheim Calling.
Det er liten tvil om at Rock City akkurat de siste fire dagene har fylt sin egen visjon med innhold. Det er de grå hverdagene som blir utfordringen videre. Fremdeles er det den siste halvdelen av visjonen – et trønderrockmuseum – som er oppnådd. Strengt tatt er det ennå langt igjæn te et bransjesenter og et nasjonalt ressurssenter.
I kampen mot geografien og de sosiologiske tyngdelovene er det kanskje nødvendig å tro at det umulige e mulig.
Da hjelper det å være konger av loftslott.