Lene Marlin holdt ikke ut forventningspresset. 18 år gammel ga tromsøjenta ut debutalbumet «Playing my game». Det ble en kjempesuksess, og den unge jenta surfet på en bølge av vellykkethet og positiv oppmerksomhet. Hun ble intervjuet i inn- og utland, holdt konserter, deltok i tv-show, tjente masse penger. Med ett var hun en stjerne.

Det er et liv mange unge jenter og gutter i dag drømmer om. Lene Marlins historie slik hun denne uken fortalte den i sin kronikk i Aftenposten, har gjort et voldsomt inntrykk på mange. Hennes modige åpenhet er sterk. Hennes fortelling kan minne lykkesøkende ungdommer om at utvendig vellykkethet ikke trenger være slik vi tror. Bak fasaden kan mørke og vonde tanker spire og gro.

Lene Marlin opplevde et voldsomt forventningspress. Hun følte at hun begynte å leve et liv «etter andres forventninger, deres drømmer», som hun skriver. Hun følte at hun forsvant inn i andres krav. Det skulle ta fire år før hun igjen klarte å gi ut en ny plate. I mellomtiden hadde hun vært inne i et dypt mørke med depresjoner og selvmordsforsøk. Hun har erfart hvor lite og svakt et menneske kan føle seg. Men hun har også vist hvordan lyset igjen kan vende tilbake hvis man åpner opp og søker hjelp.

Lene Marlin er ikke alene med sine erfaringer. Årlig begår over 500 mennesker i Norge selvmord. Det er et alvorlig samfunnsproblem. Mer enn halvparten av de som tar sitt eget liv, er menn. Antallet kvinner har holdt seg stabilt på rundt 160 i året. Det er også en sterk tendens at flere unge menn begår selvmord. Årlig forsøker mellom 3500 og 7500 mennesker å avslutte livet. Mange av dem får hjelp, men altfor mange faller utenfor den hjelpen samfunnet har å tilby når livet føles uutholdelig.

Vi har gradvis fått mer oppmerksomhet om psykiske lidelser, også om de som kan føre til selvmordstanker, selvmordsforsøk og gjennomførte selvmord. Det var et gjennombrudd den gangen daværende statsminister Kjell Magne Bondevik fortalte om sin depressive lidelse som gjorde at han måtte sykmeldes som landets fremste leder. Hans åpenhet bidro til å lette på en del av tausheten som fortsatt omgir psykiske plager. Når en ung, tilsynelatende vellykket kvinne som Lene Marlin nå forteller om det som førte henne inn i selvmordsforsøk, kan det forhåpentligvis bidra ytterligere til at vi tør snakke om det som altfor lenge har vært et tabuområde. Hun er et godt forbilde, på mer enn én måte.

En gang ble de som forsøkte å begå selvmord og de som lyktes med det, fordømt av alle, fra kirken og ned til den menige mann og kvinne. De som hadde dødd for egen hånd, ble begravet utenfor kirkegården, sammen med kriminelle og udøpte barn. De pårørende følte skam blandet med sinne, fortvilelse og skyldfølelse.

Helsevesenet har, sammen med mediene, bidratt til å gi selvmord tabustempel. Selvmord skulle ikke omtales i mediene, det var slått fast i tidligere versjoner av Vær Varsom-plakaten. Det var frykten for smitteeffekt som lå bak denne bestemmelsen, en frykt medisinen hadde innprentet i oss. Nå er både Vær Varsom-plakaten myket opp og smittefrykten nedjustert. Mye tyder på at det som kan skape en smitteefffekt og «inspirere» ustabile personer til å begå selvmord, er beskrivelser av metode, sted og andre konkrete forhold rundt tragedien.

Men stadig flere mener nå at selvmord er et så stort samfunnsproblem at det ikke så å si bør ties i hjel. Diskusjonen foregår på et generelt plan, også når vi i mediene omtaler problemet. Den måten Lene Marlin ærlig og med stor verdighet bryter gjennom tausheten på, er et viktig bidrag til kunnskapen om hva som kan føre til selvmordsforsøk.

I dag ser vi tendensen til økt åpenhet i dødsannonser der det kan stå «valgte å forlate oss» og lignende forsiktige, men ærlige formuleringer om dødens årsak. Organisasjoner som Leve etter selvmord, Mental helse og andre legger ned et stort arbeid for mer åpenhet. Helsevesenet selv tar tak i problemene, og regjeringen har utviklet handlingsplaner og konkrete tiltak for å forebygge selvmord. Det mangler ikke på vilje til å hjelpe, spørsmålet er om tiltakene er tilstrekkelige. Den store utfordringen er å nå de som føler at de ikke holder ut lenger, før de gjør noe så drastisk som å forsøke å ta sitt eget liv.

Det finnes ingen enkle løsninger for å forebygge selvmord. Det ser vi på de relativt stabile tallene. Det er særlig bekymringsfullt at andelen unge menn som tar sitt eget liv har økt de siste årene. Dette går sammen med en trist utvikling der stadig flere unge mennesker sliter med psykiske problemer.

Denne uken ble det lagt frem en rapport som forteller at 19 prosent av studentene har alvorlige psykiske problemer. Andelen er dobbelt så høy som hos andre grupper. Her øker plagene mer hos unge kvinner enn hos unge menn. Det er komplekse forklaringer på hvorfor det er blitt slik at de som skulle være sterke og glade i økende grad får psykiske problemer. Presset om å være vellykket, pen, flink og populær er en del av dette bildet. Det var forventningspresset som førte Lene Marlin til sammenbrudd, slik hun selv beskriver det.

Lykke- og positivitetskulturen bidrar på sitt vis til å bygge opp under følelsen av utilstrekkelighet. Det er en industri som forteller at bare du tenker og opptrer positivt, så blir du lykkelig. Kurs i mindfulness, positiv tenkning, coacher som skal lære osss å holde ut våre liv, kan være et godt tilbud til mange. Men for den som har en alvorlig depresjon, er denne banaliseringen av problemer en hån. Problemet for den som sliter, er jo at man ikke klarer å se noe lyst i tilværelsen. Er du i et svart, tomt rom der alt føles håpløst, trenger du mer enn lettvintheter til en dyr penge for å komme deg ut av mørket.

På den andre siden kan jakten på lykke også føre til en sykeliggjøring av normale svingninger i livet. Mørke stunder, tunge tanker, sorg og fortvilelse hører livet til. Det er nedturer man kan komme seg opp etter, ved åpenhet, hjelp og støtte fra nære personer, venner og familie. Men noen ganger tar problemene i den grad overhånd at man trenger profesjonell hjelp for å komme seg ovenpå. Dessverre er man ikke nødvendigvis trygg, selv om man får behandling i psykiatrien. Det dokumenterte Adresseavisen i vår artikkelserie om selvmord i psykiatrien.

Nylig sa den nyansatte lederen for psykiatrisk poliklinikk i Nord-Trøndelag, Kathinka Meirik, at altfor mange blir henvist til psykiatrien. Det kan virke veldig ungt og kjekt å komme med slike utspill. Til Trønder-Avisa sa hun at flere kunne ha sluppet innleggelse i psykiatrien om venner og familie hadde stilt opp mer ved akutte kriser. Hun kan ha et poeng. Vi er for redde til å snakke om våre sorger og bekymringer, enten de er hverdagslige eller de er av en alvorlig karakter. I dagens lykkesøkende samfunn er det for mange et nederlag å fortelle at man sliter med å finne livsgleden og -motet. Vi vil heller ikke plage andre med våre egne plager; i dag har så mange mer enn nok med seg selv.

Det er vanskelig å vite hvor skillet går mellom det som er normale reaksjoner på en vanskelig situasjon, og det som er sykdom. Vi har ulike grupper i helsevesenet til å hjelpe oss med det. Kanskje er det et overforbruk av psykiatriske tjenester. Kanskje er det ikke alltid de som har mest behov for hjelp, som får behandling. Alle politiske løfter de siste tiårene til tross: Psykiatrien i store deler av landet sliter med for lav kapasitet og lange ventelister. Tiden det tar å få hjelp, kan være tiden som avgjør om du lever eller dør.

Lene Marlin har vist oss at det er mulig å komme opp fra de mørkeste dyp. Hun forteller ikke så mye om hvordan hun klarte det, men skriver at hun tok noen grep i eget liv. Trolig søkte hun hjelp, enten hos sine nærmeste eller hos profesjonelle. Hennes budskap til alle som sliter er enkelt, men krevende: «Vær så snill, hold ut litt til!» Det meste går over, det kan bare ta litt tid. Livet kan endre seg.

Men du må våge å be om hjelp. Det er verdt det.