Denne uken ble det kjent at den nasjonale finansieringen av Hysnes helsefort i Rissa opphører fra 2016. Kostnadsnivået per pasient er så høyt at det ikke kan forsvares å gjøre dette til et permanent tilbud var den klare beskjeden fra helseminister Bent Høie (H).

Hysnes helsefort har siden åpningen i 2010 jobbet for å få sykemeldte tilbake i arbeid gjennom arbeidsrettet rehabilitering. Litt over 20 leger, forskere og andre jobber i dag på helsefortet. Hysnes helsefort gjør helt sikkert en god og viktig jobb, men det endrer ikke at de kan takke ivrige lokalpolitikere for at de eksisterer. – Før jeg ble gal av masingen til Per Kristian, måtte vi finne en løsning for Hysnes, sa daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Uten Rissas utrettelige ordfører Per Kristian Skjærvik og fylkesleder i Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, hadde det neppe blitt noe helsefort på Hysnes.

Ingen kan si at statsråden ikke ble advart. Helse Midt gikk svært motvillig inn i prosjektet. «Et risikoprosjekt. En blanding av hummer og kanari. En stor utgift for noe vi ikke vet virker medisinsk sett», ble det sagt. Den eneste som overhodet ikke var skeptisk, var Aps Olav Huseby. – Her kommer pengene flytende på ei fjøl. Da må vi ta dem med oss, mente han. Nå er fjøla fjernet av den blå regjeringen.

Hysnes helsefort ble realisert, mot fagfolk, pasienter og brukerutvalgs råd. Med gode kanaler inn til sentrale partifeller i regjeringen, førte altså masingen til Per Kristian Skjærvik frem. Statsrådene Bjarne Håkon Hanssen og Sylvia Brustad var sammen med Gunhild Øyangen en del av «Hysnes-kameratene». I 2010 fikk daværende statsminister Jens Stoltenberg æren av å åpne prestisjeprosjektet på Hysnes.

Helsefortet i Rissa har klare paralleller til marerittet Rock City i Namsos. I statsbudsjettet overrasket kulturminister Thorhild Widvey (H) med å kutte støtten dramatisk, fra 6 til 1,9 millioner kroner. Som om det ikke var nok, varslet hun full utfasing i løpet av to år. Rock City hører ikke hjemme på statsbudsjettet, slo Widvey fast. Sjokkbølgene har ennå ikke lagt seg i Namsos. Få har tro på at Venstres André Skjelstad vil klare å berge stumpene av den storslåtte rockedrømmen.

I dag er det mange som lurer på hvordan noen kom på å etablere et opplevelsessenter for trønderrock og et nasjonalt kompetansesenter for pop og rock i Namsos. Det var i alle fall ikke etter ønske fra bransjen selv. Rock City ble realisert etter iherdig innsats fra tidligere ordfører Kåre Aalberg (SV) og de trønderske Ap-toppene Trond Giske og Arild Grande. De manglet heller ikke heiagjeng. Både lokalpolitikere, fylkeskommune, næringsliv og media har kommet med entusiastiske heiarop underveis.

Det er verdt å minne om at det ikke er lenge siden Rock City ble genierklært. Mange solte seg i glansen da Rock City ble åpnet i 2011. – Dette er en gave fra rockerne i byen til Namsos, og det er noe staten vil være med og spleise på. Det sa kulturminister Anniken Huitfeldt under den offisielle åpningen, der også statsrådene Trond Giske, Hanne Bjurstrøm, Lisbeth Berg-Hansen og Lars Peder Brekk deltok. Derfra gikk det bare en vei. Millionunderskudd, konkurstrusler, personkonflikter, lederskifter og stadig nye styrer. Nå dyttes også hele regninga over på Namsos kommune.

Hva har så de to prosjektene til felles? De er drevet frem av Arbeiderparti-politikere og skutt ned av Høyre-politikere, men akkurat det er nok en tilfeldighet. Da er det mer vesentlig at både Rock City og Hysnes helsefort er presset frem av ivrige lokalpolitikere. Begge prosjektene virker å være mer motivert av stedsutvikling og arbeidsplasser enn av faglige argumenter. Hysnes helsefort skulle gi nye arbeidsplasser til Rissa etter at Forsvaret trakk seg ut i 2001. Rock City var et plaster på såret for at Namsos og Rock City tapte mot Trondheim og Rockheim. Ingen av prosjektene var ønsket av fagmiljøene.

Heller ikke vi i media kan toe våre hender. Det er rimelig å spørre om vi har vært flinke nok til å stille de vesentlige spørsmålene: Er dette riktig bruk av fellesskapets ressurser? Det er lett å la seg rive med av rusen over å få til noe lokalt.

Prosjekter som er drevet av mer entusiasme enn reelle behov blir gjerne luftslott. De lar seg lett sprenge.